Fra nedstengning til vekst

Myanmar og militærkupp

Jeg har lenge tenkt å skrive litt om militærkuppet i Myanmar, men følt det har vært litt vanskelig å sett ord på det. Vi har en del familie i Myanmar og Måkkham har levd det meste av livet sitt der, og er fra Myanmar, så dette har gått inn på oss, og påvirket oss.

Den 1. februar startet som en vanlig dag, men ved ettermiddagstider så Måkkham noe på Facebook som var urovekkende. Hun ba meg sjekket Internasjonale  nyheter for å se hva som skjedde. Da jeg gikk inn på Internett og sjekket norske medier, var overskriftene: Militærkupp i Myanmar, og det bekreftet vår frykt. De neste dagen bar preg av mye usikkerhet. Til tider var det vanskelig å få ta i Måkkhams mor og søsken som hun har mye kontakt med, da telefon og Internett var nede store deler av dagen.

Måkkham vokste opp på 80 tallet, og hun kan fremdeles huske at hun måtte bo i en bambus hus langt ut i jungel i frykt for militæret da hun var liten. Etterhvert flyttet de ned til en landsby, der de fleste av familien bor nå. De opplevde likevel usikre tider, og faren sa at han ikke ville bygge et hus eller noe av stor verdi, for de kunne aldri vite om militæret ville komme å gi krav på det. Det var vanskelig å bygge en fremtid, de visste ikke hva som ville og kunne skje i morgen.
De fleste i Myanmar vet hva det vil si å leve under et militærdiktatur, og de har også fått en smak på frihet og demokrati, det er derfor så mange protesterer, de vil heller dø enn igjen å legge seg under et brutalt militærregime.

Det som har skjedd de siste ukene er hjerteskjærende, der vi ser bilder av hvordan militære dreper og mishandler fredelige demonstranter, med klare brudd på menneskerettighetene og Genève kommisjonen.
Noe av det verste jeg har sett (og det er veldig mye som er verre enn dette, for jeg prøver å holde meg unna å se det aller verste) var en video om hvordan de mishandlet uskyldige og forsvarsløse helsepersonell, der en av dem døde, bare fordi de hjalp skadde folk som protesterte.

Men det som kanskje er aller mest frustrerende er å oppleve hvordan verdenssamfunnet bare står og ser på. De fordømmer det og innfører noen sanksjoner, men de kan eller vil ikke gjøre noen mer. En del av nøkkelen ligger i Kina og nabolandene, som ikke har fordømt militær kuppet, men sagt det er kun interne anliggender, dette inkluderer Thailand.

En dag spurte min kone litt sint: «Hvorfor kan ikke FN eller USA gripe inn?!» Jeg sa at det har mye med Kina å gjøre, som har store økonomiske interesser i Myanmar. «Da er det Kina som kontrollerer og styrer denne verden da!» Sa min kone frustrert. Kanskje hun har litt rett i det? Om ikke verden, så mye av Asia. Det har nok mye med de økonomiske interessene å gjøre, vesten har ikke så store økonomiske interesser i Myanmar, hvert fall ikke i forhold til Kina.
Denne verden styres av penger, det er dens gud!

Det har vært veldig frustrerende for meg å se likegyldigheten til de store og sterke demokratiske landene som som foretar seg veldig lite, ikke alt løses ved fordømmende sitater (som militæret bryr seg svært lite om) eller boikott.

Husk å be for Myanmar som går en usikker tid i møte.