Gud er ikke din fiende!

Opprettet mandag 22. desember 2014 14:20 Publisert Treff: 6212

Kategori: Les undervisningen

  


Mange tror eller har følelsen av at Gud er deres fiende, men Gud har aldri vært menneskets fiende.
Nå tenker kanskje noen at da jeg ble en kristen var Gud ikke lenger min fiende, men Gud er fremdeles fiender til de som ikke er kristne.
Eller hvis du er en kristen så kan det hende at du føler at Gud er din fiende hver gang du gjør en synd. Kanskje du ikke tenker akkurat at Gud er din fiende, men det kan hende at du føler at Gud ikke lenger er for deg, eller at han ikke kan gi deg noen bønnesvar eller hjelpe deg så lenge du har en synd i ditt liv.

Vi vet kanskje at synd er Guds fiende, men ofte så tenker vi at fordi jeg gjør en synd, eller andre gjør synder, så er de eller jeg Guds fiende, fordi jeg eller de syndet. 
Hvis vi skal følge denne tankegangen, så vil det si at hver gang vi synder så blir Gud vår fiende, og når vi har gjort opp vår synd så er vi Guds venn igjen. Er dette slik?
Er det slik at Gud bare elsker oss når vi har gjort opp for vår synd eller bekjent alle våre synder, og vi er kristne?
Elsket Gud oss bare når vi ble kristne, eller elsket han oss før vi ble kristne? Hva sier Bibelen om dette?
Er det slik at Gud bare elsker de kristne eller elsker han hele verden? Gir Bibelen et svar på dette?

Joh 3:16-17 (eBibelen – Guds Ord)
"16 For så har Gud elsket verden at Han gav Sin Sønn, Den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal gå fortapt, men ha evig liv.
17 For Gud sendte ikke Sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham."

Rom 5:8 (eBibelen – Guds Ord)
" 8 Men Gud viser Sin kjærlighet til oss ved at Kristus døde for oss mens vi ennå var syndere."

Det står her at Gud elsket verden, og verden betyr alle vi som bor på denne jorden. Dette inkluderer også de som ikke tror på ham.

Men vent nå litt, sier du kanskje, står det ikke at vi var Guds fiender? Det stemme at vi var Guds fiender, men Gud har aldri vært vår fiende. Jeg vet ikke om du ser forskjell på dette? Kanskje sier du: Men hva med disse to versene her:
Romans 5:10 (eBibelen – Guds Ord)
"10 For om vi ble forlikt med Gud ved Hans Sønns død da vi var fiender, skal vi så mye mer bli frelst ved Hans liv etter at vi er blitt forlikt."

Kol 1:21 (eBibelen – Guds Ord)
"21 Og dere som en gang var fremmede og fiender av sinnelag, ved onde gjerninger, dere har Han nå forlikt"

Legg merke til at det står da vi var fiender, det står ikke at Gud var eller er vår fiende. Vi kan gjøre oss selv til fiender av Gud, men han er ikke menneskets fiende.
I romerbrevet så står det at mens vi var fiender, så ble vi forlikt eller forsonet med ham. 
Vi ble faktisk forsonet med Gud, før vi trodde, mens vi ennå var en fiende.

Legg også merke til hva Paulus sier i Kolosserbrevet: Engang var vi fremmede og fiender av Gud i vårt sinnelag, det vil si: I våre tanker, i våre sinn så var vi fiender av Gud. Vi tenkte også at Gud var vår fiende, og vi var ukjent med hvem han i sannhet var.  

Jeg vil igjen minne om at det er vi som gjorde Gud til vår fiende, mens Gud har aldri vært menneskets fiende, han har alltid vært for menneskene. 
Nå sier jeg ikke at Gud er for alt menneskene har gjort og gjør, så absolutt ikke! Men Gud har alltid elsket menneskene, det var jo derfor han sendte sin sønn! For så høyt har Gud elsket verden… (Se Joh 3:16)

Hva med: Vennskap med verden er fiendskap mot Gud
Hva med Jakob 4:4 der det står at hvis vi ønsker vennskap med verden blir vi Guds fiender?
La oss lese dette verset fra Bibelen Guds ord (og også fra den engelske oversettelsen King James).
Jak 4:4 (eBibelen – Guds Ord)
" 4... Vet dere ikke at vennskap med verden er fiendskap mot Gud? Hver den som vil være venn med verden, gjør seg selv til Guds fiende."
(min understreking)

Jeg er helt enig i at å gjøre synd er fiendskap mot Gud. For synde er og har alltid vært en fienden av Gud, men det betyr ikke at hver gang vi synder så blir vi Guds fiender.
Hvordan bli vi Guds fiende? Ved å falle i synd? Jeg tror ikke det! 
Det er deg selv som kan gjøre deg selv til en fiende av Gud. Selv om Gud aldri vil og ønsker å være din fiende, kan du gjøre deg selv til fiende av Gud, med å være venn med synd.

Du kan også gjøre meg til din fienden, men det vil ikke si det samme som at jeg ønsker å være din fiende.
Jesus hadde en del fiender, og de korsfestet han til og med, men Jesus behandlet dem ikke som sine fiender. Han åpnet ikke engang sin munn når de anklaget ham og han sa, da han ble korsfestet: Tilgi dem for de vet ikke hva de gjør.  


Står det ikke om Guds fiender i GT?
Men hva med det gamle testamentet? Står det ikke der at noen mennesker var Guds fiender. Du finner at for eksempel at David sa ting som at Gud hatet de ugudelige, og de som var fiender av Israel. 
Det er viktig å se at de stedene der det står at mennesker var Gud sin fiende, så sies det ofte i sammenheng med den pakt som Israel hadde med Gud.

Gud hadde inngått en pakt med Israel. En pakt i oldtiden betydde veldig mye, og den sa ofte at det som andre gjør mot deg, det gjør de mot meg, og de som er dine fiender er mine fiender.  
Gud hadde inngått en slik pakt med Israel. Så alle folkeslag som var fiender av Israel de var også Gud sine fiender. 
David hadde en god forståelse av hva en pakt var, han gikk blant annet inn i en pakt med Saul sin sønn, og hans beste venn, Jonathan, som gikk ut på dette. (Se 1Sam 20:16)
Derfor finner du blant annet David si at de som var imot Israel var Guds fiender.
Men dette hadde med en pakt og gjøre, Ikke at alle menneske og enkelt personer var fiender av Gud.

Alle er inkludert
I den nye pakt forandret alt dette seg, for som ordet sier så var det en ny pakt. Den nye pakt gikk ut på at alle mennesker nå var inkludert i denne pakten. Ikke bare jøder, men også hedninger. Hvis den gamle pakt fremdeles var virksom, så ville vi alle som ikke var jøder være utenfor fellesskap med Gud. Men vi som var langt borte (ikke jøder, d.v.s. hedninger), har nå fått lov til å komme nær.
Ef 2:12-13 (eBibelen – Guds Ord)
" 12 Husk at dere på den tiden var utenfor Kristus, utenfor Israels borgerskap og fremmede for løftets pakter. Dere hadde ikke noe håp og var uten Gud i verden.
13 Men i Kristus Jesus er nå dere som før var langt borte, kommet nær ved Kristi blod."

Ef 3:5-6 (eBibelen – Guds Ord)
" 5 Denne hemmeligheten ble ikke gjort kjent for menneskenes barn i tidligere slekter, slik den nå ved Ånden er blitt åpenbart for Hans hellige apostler og profeter,
6 nemlig at hedningene* er medarvinger, de hører med til det samme legeme og har del i Hans løfte i Kristus ved evangeliet."

Ef 3:8-10 (eBibelen – Guds Ord)
8 Til meg, som er den aller minste av alle de hellige, ble denne nåde gitt at jeg skulle forkynne evangeliet om Kristi uransakelige rikdom for hedningene
9 og opplyse alle om hva dette hemmelighetens samfunn er, det som fra evige tider har vært skjult i Gud, som skapte alle ting ved Jesus Kristus.

Nå sier jeg ikke med dette at alle er kristne (jeg er ikke universalist), men alle har muligheten til å komme Gud nær, for før var bare dette forbeholdt jødene og de som var i pakt med dem.
Du kan fremdeles velge å være langt borte fra Gud, og å være hans fiende, men det er ikke Gud det står på, det er ditt valg. Du har muligheten til å være nær Gud ved å tro Jesus Kristus. Og hvis du har tatt imot Ham, så er du aldri separert fra ham, selv om du skulle falle i en synd.

Noe av denne hemmeligheten som Paulus snakker om blant annet her i Efeserbrevet, handlet om at det ikke lenger bare var jødene som var utvalgte og kunne ha et nært forhold med Gud, men at alle kunne nå ta del i den nye pakt, og alle betyr alle!

Igjen: Fremdeles kan du velge å være en fiende av Gud, men Gud er ikke din fiende.

Er jeg velsignet hvis jeg ikke velsigner Israel?
Jeg vet at noen kristne kan reagere på det jeg sier nå, men mange tenker fremdeles slik som i den gamle pakt at alle som ikke velsigner Israel er fiender av Gud.
Da jeg ønsket å bli helbredet for en sykdom jeg slet med i mange år, så hørte jeg blant annet noen si at du må huske på å velsigne Israel hver dag, ellers kan det være et stort hinder for din helbredelse. Det ville på sett og vis si at jeg var under en forbannelse hvis jeg skulle glemme å velsigne Israel en dag. Jeg er så glad for at Jesus kjøpte oss fri fra all forbannelse!

Noen mener blant annet at fordi Obama ikke velsigner og støtter Israel slik som tidligere presidenter, så er Amerika under en forbannelse, eller fordi mange nordmenn og politikere i Norge er pro-palestinere, så er vi i Norge under en forbannelse. 
Jeg tror ikke slik, men jeg skal la andre få ta den debatten.
(Hvis du ønsker en utdypelse av det jeg sier her, se Jonathan Welton. Søk etter navnet hans på YouTube eller se hans webside på http://www.weltonacademy.com)


Jeg har tro på at det å velsigne hverandre er en god ting (og det er bibelsk), og jeg har tro på å velsigne jøder og Israel, men jeg har også tro på å velsigne arabere, palestinere, muslimer, ateister, buddhister eller hva annet menneskers kaller seg, hvilket folkeslag de kommer fra, eller hvilken annen rase de tilhører.
For det som Kristus gjorde for oss inkluderer alle, og den nye pakt er ikke bare for Israel men for alle, alle folkeslag og stammer.

Gud er ikke lenger vår fiende selv om vi ikke er jøder, og når Paulus sa dette var det mange som reagerte, spesielt jøder som trodde at de var de hellige, utvalgte og venner av Gud.

Andre er Guds fiender
Vi kristne kan også tenke litt slik som i det gamle testamente. Vi kan tenke at fordi mennesker gjør synd, og har snudd Gud ryggen og kanskje baksnakker oss. Eller kanskje gir uttrykk for at de ikke liker oss og avviser oss fordi vi er kristne, så er de Guds fiende.
Eller fordi vi er så prektige og gode kristne som gjør så lite synd i forhold til dem (tror vi), derfor så vil Gud like oss, men de som gjør mye synd, de er Gud sinte på, og de er Guds fiender.

Vi kristne kan ofte kanskje slå oss på brystet, og tenker at jeg er mye bedre en den synderen der ned i gata. Jeg er en kristen, går i kirken flere ganger i uken, leser min Bibel, ber minste en gang om dagen, faster til og med av og til, og er ellers engasjert i kristne aktiviteter og evangelisering.
Mens naboen min, han er en stor synder han! Jeg vet at han har problemer med alkohol, har vært gift tre ganger, røyker og har et ugudelig språkbruk. Jeg tror til og med at sønnen hans er engasjert i en tyvebande og er narkoman. Jeg er glad jeg ikke er slik som han. (Se Luk 18:10-14)

Jesus, synderes venn
Du er muligens klar over at Jesus ble kalt toller og synderes venn (Luk 7:38)? Hvis ikke kan jeg gjøre deg oppmerksom på det.  
De som var religiøse på den tiden, spesielt fariseerne, reagerte veldig negativt på dette. De tenkte at syndere og tollere var Guds fiender, og hvis Jesus var venn med dem, hvordan kunne han da være Guds sønn?

Toller på Jesus sin tid var personer som folk så ned på, fordi han var en person som okkupasjonsmakten, romerne, brukte for å drive inn skatt fra folk, og ofte tok en toller inn mer penger enn han skulle, og puttet det i sin egen lomme.

Hvis Jesus var synderes venn, hvordan kan da Gud være synderes fiende? Er Jesus og Gud uenige? Representerer Gud den hatefulle, sinte og harde siden av treenigheten og Jesus den milde og gode? Jeg tror ikke det. Hebreerbrevet forfatter sier:
Heb 1:3 (eBibelen – Guds Ord)
"3 Han er avglansen av Hans herlighet og det uttrykte bildet av Hans vesen.

Det vil si alt det Jesus demonstrerte og gjorde var et eksakt bilde av hvem Gud er! Slik Jesus var, slik er også Gud!
Jesus sa også at han gjorde ingen ting uten at faderne viste han det først. Så alt det Jesus sa og gjorde, stod også Gud bak.

Det Jesus demonterte og gjorde var ikke at Gud var synderes fiende, Jesus hadde aldri en holding av at syndere var Gud sin fiender. Tvert imot, han demonstrerte at han var deres venn, som blant annet da Jesus inviterte seg selv til og spiste sammen med synderen og tolleren Sakkeus.
De religiøse på den tiden var rasende fordi Jesus gjord dette. De sa: Han spiser og drikker vin med tollere og syndere, han kan absolutt ikke være Guds sønn. For Gud er jo synderes fiende.

Jeg vet ikke om du har tenkt over dette? Men hva demonstrerte Jesus da han snakket med den samaritanske kvinnen ved brønnen, som hadde hatt fem menn og nå var samboer?

Først av alt var hun en samaritaner, og samaritaner og jøder var fiender. De snakket ikke med hverandre, og jøder så ned på samaritanere og de var regnet som et utstøtt folkeslag uten verdi og de var fiender. Allikevel setter Jesus seg ned å snakker med denne samaritanske kvinnen.
Det går også opp for denne kvinnen, gjennom samtalen, at hun er ansikt til ansikt med Guds sønn! Han vet om alt det gale hun har gjort, men fordømmer henne ikke. Hun forstår at Gud ikke er hennes fienden (eller samaritaneres fiende) så hun går tilbake til byen og får med seg de som bor  der tilbake til Jesus, og de tar imot ham. (Se Joh 4:5-42)

En gang kom Jesus og disiplene til en samaritansk by (husk samaritanere var fiender av jødene) der de ikke ville ta imot dem. Jakob og Johannes var sinte på dem og sa til Jesus: «Skal vi be ild komme ned fra himmelen og fortære dem, slik som det skjedde med Elia?» Men Jesus kraftig irettesetter Jakob og Johannes og sier: «Menneskesønnen (jeg) er ikke kommet for å ødelegge menneskene, men for å frelse dem (se Luk 9:51-56).»

Jesus kom ikke for å fortelle menneskene at Gud er deres fiender, men at de er verdfulle og elsket av ham, og han ønsker å redde dem fra deres egentlige fiende.
Hvem er menneskets egentlige fiende, er det opprinnelig Gud, eller har menneskene en annen fiende?

Hvem er din sanne fiende?


Vi har allerede sett på at Gud ikke er vår fiende, så hvem er din sanne fiende?
Jeg tror svaret er ganske åpenlyst, det er selvfølgelig djevelen og synd.

Djevlene vil gjerne ha deg til å tro at Gud er din fiende, spesielt fordi eller når du har gjort en synd. 
Synd er er fiende av Gud, det er helt klart. Synd er ikke bare en ting du gjør, men synd er en person, synd er en skapning.
1Mos 4:6 (Bibelen 2011)

6 Hvis du vil gjøre det gode, kan du se opp, men hvis du ikke vil gjøre det gode, ligger synden klar ved døren. Den ønsker makt over deg, men du skal herske over den.

Det Gud sier til Kain her, helt først i Bibelen, viser at synd ikke var Kain, men han kunne gi synd makt ved å gi etter for den.
Synd er en makt som vil prøve å kontrollere deg! Den ønsker makt over deg, men du har en større makt med deg som gjør at synden ikke trenger å herske over deg. Du kan ha seier over den. 

Da Jesus vant seier over syndens makt på korset, gjorde han det en gang for alle og han utslettet all makt synd kunne ha på mennesker som skyld, skam, fordømmelse, frykt også videre. 
Men, spør du kanskje, hvorfor sliter jeg da med denne makten i mitt liv? Jeg føler denne makten er veldig virkelig. Ja denne makten er virkelig fremdeles, men den har i realiteten ikke noen makt over deg lenger, den har kun makt over deg i den grad du tror på dens løgner. 
Synd kan fremdeles tale til deg og friste deg, slik den gjorde med Adam og Eva i Edens hage, men hvis du velger å ikke lytte til dens løgner har den ikke noen makt.  

Er du en synder fordi du syndet?
En av de største løgnen som veldig mange tror på er denne: Fordi jeg syndet, så er jeg en synder. Mange identifiserer seg som om synden de gjør, er hvem de i sannhet er.

Men synd er ikke i sannhet deg! Du kan ha blitt ett i din karakter med den fordi du har gitt etter for den så mye, men Gud skapte deg i utgangspunktet ikke som en synder.

De som ikke er kristne, og når du var en ikke kristen, så var du en slave under synden. Det vil si du bare gjorde det den befalte deg, du hadde i realiteten ingen makt over den, for du hadde valgt den til å bli din herre. Men nå, som du har blitt født på nytt, har du en ny herre kalt rettferdighet.
Den som er syndens slave, og de som tilhører synden er kalt syndere, men de som har fått en ny sjef som heter rettferdighet er kalt rettferdige (og hellige).
(Se Rom 6:16-18)

Når du er en kristen er du ikke en slave til synd, du er blitt satt i frihet fra dens makt, men du kan la deg lure til å tro at dette ikke er sant, og da legger du deg igjen under syndens makt, men sannheten om deg er at du er fri og en ny skapning (2Kor 5:17).  
Gud identifiserer deg ikke med din synd, han ser deg for den han har skapt deg til å være og i Kristus.

Ser Gud på syndere som bare syndere?
Når det kommer til de ikke kristne så identifiserer heller ikke Gud dem for deres synder.
Dette er en revolusjonerende tanke for mange kristne, for vi trodde at vi var de hellige og utvalgte, og at Gud elsket oss fordi vi trodde på han. Men Gud hater horer, homser, perverter, skattesnytere, buddhister, muslimer og bak-snakkere, og Guds dom skal komme over dem.

Når Gud ser på mennesker så definerer han dem ikke slik: Synder, homofil, pervers, hore, narkoman, muslim, buddhist også videre: Hvis de er ikke kristne ser ham på dem først og fremst som bortkommende sønner og døtre av Ham.

Jeg vil si det er to kategorier av mennesker: Det er sønner og døtre av Gud som har funnet veien tilbake til sin fars hus, og det er de som fremdeles er bortkommende. 
Vår oppgave er ikke å overbevise dem om hvor mye galt de bortkommende sønnene og døtrene har gjort, men å invitere dem tilbake til vår himmelske fars hus. 
Verden trenger å se at det er en far som står og venter på dem, venter på at de skal vende om og finne veien tilbake til ham, til ham som skapte dem, og som i sannhet elsker dem!

Synd er vår fiende og et hinder for dem og oss til å komme til Gud, men den definerer ikke hvem vi i sannhet er. Gud hater synd fordi det skiller oss fra et godt fellesskap med andre og med Ham, men synd er ikke oss eller dem.

Jesus kom ikke for å dømme verden
Jesus kom ikke til verden for å dømme menneskene. Jesus kom ikke for å dømme deg, eller de som ikke tror på ham ennå. Men Gud elsket og elsker verden for at alle de som tror på Ham ikke skal gå fortapt.
Vi har ofte snudd på dette og sagt: Hvis du ikke tror på Gud så vil han dømme deg til evig pine i helvete. 
Gud dømmer ingen til helvete, men han ønsker å redder dem fra et helvete. Stor forskjell!
Jesus selv sa:
Joh 12:47 (BGO)

47 Hvis noen hører Mine Ord og ikke tror, dømmer ikke Jeg ham. For Jeg kom ikke for å dømme verden, men for å frelse verden


På grunn av Adam var vi alle på vei i fortapelsen, men så kom Jesus som viste oss at det var en vei ut av helvete, og ved å tro på ham vil vi ha evig liv sammen med vår himmelske far. Det er de gode nyhetene!
Jesus elsker faktisk syndere (de som fremdeles har valgt å være syndens slave), enten om de er muslimer, buddhister, homser, bak-snakkere eller skapdrankere.
For mens jeg ennå var en synder så elsket Gud meg (Husk Rom 5:8)

Gud lengter etter menneskene, han lengter etter at de skal finne veien tilbake til sin fars hus. Han ønsker at de skal finne tilbake igjen til hvem de er, at de er sønner og døtre av ham.
Men det er en fienden som heter synd, som står mellom oss og Gud, og som hindrer vårt fellesskap med han, og også andre og oss selv.
Det å forstå hvor høyt Gud elsker oss vil bryte ned syndens makt 

Dele kjærligheten
Jeg har selv sett noe av denne kjærligheten som Gud har vist meg, og denne kjærligheten ønsker jeg å dele med andre.

Jeg er selv misjonær i Thailand og jobber med et folkeslag som vi kaller et unådd folkeslag, det vi si et folkeslag der det er få kristne i blant dem.
Men jeg ønsker ikke å nå dem fordi de er et unådd folkeslag, buddhister eller syndere, men jeg vet at dette er også mennesker som Gud elsker og lengter etter, de er også bortkommende sønner og døtre av ham, som i stor grad er fanget i syndens makt.

Jeg vet også at den enste måten og effektivt nå inn til dette folket på er å elske dem.
Hvis vi bare ser dem for buddhister, syndere og for alt det gale de gjør, vil vi aldri få Guds sanne hjerte for dem, vi må se dem som Guds elskede sønner og døtre, som er verdifulle og skapt i hans bilde. 
Dette er den eneste måten vi kan være effektive i misjon, eller det å nå ut til denne verden på.

Norge trenger å se dette! Grunnen til at så mange har snudd Gud ryggen i Norge er ikke fordi de ikke ønsker å bli kjent med sin skaper, men de har blitt kjent med en Gud som er dømmende, ukjærlig, streng, overmoralsk, schizofren (Gud har en vilje med alt som skjer, og noen ganger lar han det onde skje og andre ganger det gode), fordømmende og en Gud som gir skam og skyld, og det er alt dette de ønsker å rømme fra.  
Det tragiske er at vi kristne ofte har et slikt bilde av Gud også, derfor er det vi som trenger først og fremst og omvende oss! Vi trenger og omvende våre tanker til hva som er sant om Gud, og hva vi har trodd på som er en løgn.

Når vi begynner å se på oss selv slik Gud ser på oss, vil vi også se andre slik Gud ser på dem, og vi kan faktisk også begynne og elske dem på grunne av hvem Gud har skapt dem til å være, og ikke på grunn av hva de har gjort.

Ny evangelisering-strategi?

Jeg tror vi kristne må tenke i nye baner når det kommer til evangelisering. Jeg har sett i Norge en avkristning som vi ikke har sett før. Mange tenker at vi må forkynne mer om hvor store synderen de er og få dem til å omvende seg, før vi kan se at noe skjer i Norge.

Det er lett å tenke de andre og oss, men jeg tror årsaken til avkristningen i Norge ikke først og fremst er menneskets oppførsel, men hvordan vi kristne har fremstilt Gud.

Vi kristne har ofte fremstilt Gud som menneskers fiende. Vi kan ofte gi inntrykk av at Gud hater deg eller missliker deg fordi du gjør synd. Vi har på sett og vis gitt uttrykk av at Gud vil sende deg til helvete hvis du ikke vender deg om fra din synd.
I vår fremstilling av evangeliet har vi ofte mer fokus på synd, hvor mye du har gjort av den og hvor ille den er, isteden for hva er løsningen til problemet synd.
Jeg sier ikke at synd ikke er ille, som sagt så er den vår fiende, men løsningen er ikke å fokuserer på problemet, men finne løsningen.

Dessverre er det slik at vi kristne er ofte mer kjent for hva vi er imot, enn hva vi er for. 
Spesielt i Norge har vi lettere for å ha fokuset på hva som kan være feil og galt, enn hva som er rett og bra.

Har vi forkynt gode nyheter?
Det sies at definisjonen på galskap er å gjøre den samme tingen igjen og igjen, men forvente et annet resultat.

Jeg vil faktisk utfordre deg deg til å tenke igjennom dette her: Det er ikke det at vi her i Norge ikke har hatt nok evangelisering, men den har ikke vært så effektiv. Kanskje det er på tide å tenke på en ny måte, og kanskje har vi formidlet evangeliet på en feil måte?

Er det virkelig de gode nyhetene vi har forkynt? Eller har vi gitt uttrykk av at Gud er mer ute etter dem for å straffe dem for deres synder, enn at Jesus kom for å sett oss fri fra synd.

Mange tenker at det er de kristnes oppgave og overbevise verden om synd, men kan jeg fortelle deg en ting: Det står ikke det i Bibelen. Jesus sa faktisk ikke dette. Hvem var det Jesus sa skulle komme å overbevise verden om synd? Var det de kristne? Nei! Jesus sa at dette var Den Hellige Ånd sin oppgave. Og synden det var snakk om var heller ikke alle de individuelle syndene de har gjort, men at vi ikke tror på Jesus.
Joh 16:8-9 (eBibelen – Guds Ord)
"8 Når Han kommer, skal Han overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom.
9 Om synd, fordi de ikke tror på Meg,"

Gud har ikke kalt oss kristne til å gå rundt og peke ut syndene til alle mennesker, men hva var det vi skulle gå ut og forkynne? Hvilken tjeneste var det Gud kalte oss til å gjøre? Det var proklamere og forkynne de gode nyhetene.

Hva er de gode nyhetene?
La oss også lese her i Paulus sitt brev til korinter menigheten.
2 Kor 5:18-21 (eBibelen – Guds Ord)
" 18 Men alt dette er av Gud, Han som forlikte oss med Seg Selv ved Jesus Kristus, og gav oss forlikelsens tjeneste,
19 for Gud var i Kristus og forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem overtredelsene deres, og har lagt forlikelsens ord ned i oss.
20 Så står vi da i en sendetjeneste på Kristi vegne, som om Gud selv inderlig formaner ved oss: Vi ber på Kristi vegne: La dere forlike med Gud!
21 For Ham som ikke kjente til synd, gjorde Gud til synd for oss, for at vi skulle bli Guds rettferdighet i Ham."

Ett annet ord for forlike er forsone.

Tenk nøye gjennom disse versene her, og lest dem flere ganger. Hva er det Paulus snakker om her? Paulus sier blant annet: Gud var i Kristus og han forsonet verden med seg selv. Spørsmålet er hvem er verden? Er verden bare de kristne eller betyr det alle mennesker på denne jorden?

Så det som Paulus sier er at Gud allerede har forlikt verden med seg selv, det vil si: Gud har gjort alt ferdig. Paulus sier det faktisk så konkret at Gud holder ikke våre synder i mot oss lenger, og dette handler ikke bare om de kristne, men faktisk om alle.

Så hva er vår oppgave? Er det å fortelle hvor store synder mennesker er?
Hva er de gode nyhetene? De gode nyhetene finner du i det som Paulus snakker om her. Gud har forlikt verden med seg selv, og han har tilgitt alle våre synder, derfor er budskapet som vi skal forkynne: Gud har forlikt seg med deg, forson deg med ham.
Eller for å si det på en enklere måte: Gud holder ikke dine synder i mot deg, og han er ikke sint på deg! Så bare ta imot ham.
To skriftsteder til på at det Jesus gjorde, det gjorde han for alle:
Kol 1:19-20 (eBibelen – Guds Ord)
19 For det var etter Faderens velbehag at hele fylden skulle bo i Ham,
20 og - ved Ham - forlike alle ting med Seg Selv, ved at Han hadde gjort fred ved blodet på Hans kors, enten det er de ting som er på jorden eller de ting som er i himlene."

1 Joh 2:1-2 (eBibelen – Guds Ord)
" 1 Mine barn, dette skriver jeg til dere for at dere ikke skal synde. Og hvis noen synder, har vi en Talsmann hos Faderen, Jesus Kristus, Den rettferdige.
2 Og Han er Selv soningen for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens."

Jesus har sonet din synd, og Gud har forsonet alle med seg selv i Kristus, så ta imot Ham.
Jesus vant også over syndens makt, og du trenger ikke lenger være slave under dens tyranni.
Det er de gode nyhetene som vi har å fortelle denne verden.


Må vi evangelisere? Og hva er det egentlig?

Bare for å gi deg en kort bakgrunn om hva jeg gjør før jeg underviser deg det jeg ønsker i dette kapittelet.
Siden 1995 har jeg på fulltid arbeidet i en evangelisering og misjonsorganisasjon, der fokuset er på å dele evangeliet. Jeg har vært misjonær i Thailand siden 2005, og delt evangeliet med mange buddhister, blant annet.
Så dette temaet opptar meg ganske mye, og jeg har opplevd og erfart mye bra, men også en del som ikke har vært bra, når det kommer til evangelisering.
 
Jeg vet ikke om du har en lik opplevelse som meg? Men jeg følte ofte at evangelisering var noe vi var pliktige til som kristne, og det var sjeldent noe jeg så frem til. Hvem liker å bli avvist 50 ganger i løpet av en kveld? Jeg har stor beundring fordi som har en jobb som selger, jeg hadde kanskje ikke holdt ut en uke en gang i det yrke.

Jeg hadde også en oppfattelse av at evangelisering var å gi noen en traktat på gaten, og håpe på en samtale (helst at noen spontant sa: Ja jeg vil bli en kristen) eller å gå på husbesøk (dette var absolutt det verste, jeg følte meg nesten alltid som de brysomme Jehovas vitner.) 


Stjerne i boka
Da jeg gikk på søndagsskolen husker jeg at jeg fikk stjerner i en bok for godt fremmøte, og jeg fikk en pris når jeg hadde oppnådd et visst antall stjerner i stjerneboka.

Jeg tror vi ofte har tenkt litt på Gud på samme måte, og kanskje spesielt når det kommer til evangelisering.
Det føltes også slik at jo større barrierer du klarte å bryte, og jo bedre resultater du hadde, jo flere stjerner i boka. Jeg husker at det å klare og få til en samtale føltes veldig godt, selv om det bare var å utveksle noen få ord. Da kunne jeg hvertfall si noe under evalueringen etterpå, som vi sammen med de andre jeg evangeliserte med hadde, at jeg hadde fått snakket med noen, og da følte jeg det godt ovenfor de andre og for Gud, og ikke minst: Jeg kunne føle godt om meg selv, og ha god samvittighet. Men det som var enda bedre, og som jeg aldri «klarte å få til» under gate-evangelisering, var å få noen til å si frelses-bønnen. Da fikk man full pått i stjerneboka, og Gud var nok rimelig fornøyd da.

Det spilte også ingen rolle hvor dumt og flaut det du gjorde var, for vi skulle jo være «dårer for Jesus» og bli latterliggjort. 
En gang var jeg med på å evangelisere, og vi skulle dele evangeliet med noen rånere på «stripa». Jeg vet ikke hvem som fikk denne ideen, men det var en som fikk det for seg at vi skulle bake noen boller, og servere dem til rånerne med rød-saft. For å si det slik, så var dette ikke veldig vellykket, og vi ble virkelig noen kristne dårer den kvelden. Jeg tror vi innså etterpå at dette trolig ikke var en ide som ble gitt til oss av Gud. Sannsynligvis ble bare bildet av oss kristne som noen naive tullinger forsterket etter dette, for disse rånerene.  

Jeg vet at det jeg skriver her er sagt litt sarkastisk, men jeg vil gjerne få deg til å tenke litt, og kanskje evaluere litt. 

Først og fremst hvorfor gjør vi evangelisering? Er det for å tilfredsstille Gud? Er det en plikt? Er det for at jeg skal føle godt om meg selv? Er det for å vise hvor åndelig jeg er? Hvis du har svart ja på noen av disse spørsmålene, så er ditt motiv ikke så annerledes enn hva for eksempel Jehovas vitner har.
Kanskje er du litt sjokkert når du hører dette? Men hva er Jehovas vitner sitt motiv for å evangelisere? De gjør det i stor grad fordi de er redd for å ikke komme til himmelen. De prøver på å bli en av de 144 000 som skal til himmelen. Hvem evangeliserer de for? Er det for Gud, eller er det for dem selv? De gjør det for dem selv i stor grad, og de er redd for å ikke bli godtatt hvis de ikke gjør det.
Dette er hva som er så forførende med en religiøs tankegang: Vi tror vi gjør det for Gud, når vi i realiteten gjør det for oss selv (for å føle godt om oss selv, vise andre hvor åndelige vi er eller vi tror vi får poeng hos Gud). Og hvis noen av dem blir konfrontert med det, så vil de blånekte, fordi dette ville jo være en synd, og det gjør de jo ikke.

Hvis du gjør evangelisering fordi du vil tilfredsstille (eller imponere) Gud eller mennesker, eller fordi du føler det er en plikt, eller for at du skal føle deg bedre om deg selv (gjort en innsats for Gud idag) og du føler deg mer åndelig når du har gjort det, så gjør du alt dette av egoistiske motiver, og du gjør det i realiteten for deg, ikke for Gud, selv om du «gjør det for Gud» kan være din unnskylding.
Kanskje jeg gav deg noe å tenke på nå?

Har du også noen ganger gjort evangelisering fordi du er redd for at på dommens dag vil det være en person som vil skrike til deg i det han blir kastet ned i ildsjøen: Hvorfor fortalte du meg ikke om Jesus, du kjente meg jo, eller du traff meg engang på gata, hvorfor fortalte du meg ikke om dette! 
Hvis du tenker slik så evangeliserer du i frykt, og du har et egoistisk motiv. Du vil ikke at dette skal skje med DEG på dommens dag, ikke sant?

Hvis vårt motiv for å evangelisere er noe annet enn kjærlighet, så har den liten eller ingen effekt.
1Kor 13:1-3 (eBibelen – Guds Ord)
1 Om jeg taler med menneskers og englers tunger, men ikke har kjærlighet, er jeg blitt en lydende malm eller en klingende bjelle.
2 Og om jeg har profetisk gave og forstår alle hemmeligheter og har all kunnskap, og om jeg har all tro, så jeg kan flytte fjell, men ikke har kjærlighet, er jeg ingenting.
3 Og om jeg gir bort alt det jeg eier til mat for de fattige, og om jeg gir mitt legeme til å brennes, men ikke har kjærlighet, gagner det meg ingenting."

Ingen fordømmelse
Jeg ønsker ikke å gi deg fordømmelse nå, for grunnen til at du kanskje har evangelisert av feil motiver er fordi du har hatt et feil bilde av hvem din himmelske far er, eller blitt lovisk programert på en eller annen måte. Du har kanskje hatt en følelse av at Gud krever noe av deg, og at det er din plikt som kristen å be, gå på møter, lese i Bibelen og evangelisere. Og det kan være mange pastorer og ledere som kan gi litt inntrykk av at disse tingene er en plikt. Jeg kan til og med ha vært en av dem?
Du kan kanskje høre utrykk som: Gud har gitt deg så mye, så du må gi ham noe tilbake.

Kan jeg fortelle deg en god nyhet! Gud krever ingen ting av deg! Han har kun et ønske, som han ønsker å fortelle deg: Se hvor høyt jeg elsker deg!

Jo mer du oppdager dette, jo mer vil du elske Gud, og du vil få et stort hjerte for andre og du ønsker å fortelle andre om han også, og se at andre menneskers liv blir forandret.
Når ditt motiv er kjærlighet spiller det heller ikke så stor rolle om andre avviser deg, om du er en dåre, andre spotter deg eller forfølger deg. Kjærligheten kan til og med gjøre at du legger ditt liv ned for andre, slik Jesus gjorde for oss fordi han elsket oss så høyt. 

Personlig vet jeg at det er en pris å betale for å dele om denne kjærligheten, og for at andre skal oppdage den, det har jeg fått føle på kroppen til og med (som i form av søvnløse netter som igjen har gått utover min helse, på grunn av negative og spottene ord, konflikter også videre, og de fleste er forårsaket av mine kristne brødre og søster), men jeg vil allikevel ikke stoppe å fortelle om det jeg har sett, hørt og opplevd av Guds kjærlighet. Det var dette som drev de første kristne, og det ønsker Gud skal drive deg også.

For å svare på spørsmålet jeg begynte med: Må vi og hva er egentlig å evangelisere? Du må ikke, men det er en glede å gjøre det når du gjør det av en lyst, og av et glad hjerte fordi du har oppdaget hvor høyt du er elsket. For evangelisering handler om å oppdage hvor høyt Gud elsker oss, og spre det videre.

Med dette sier jeg heller ikke at du ikke skal gå på gata eller på husbesøk, men husk på av hvilket motiv.

Her jeg jobber i Thailand, går jeg ofte på husbesøk til buddhister, men min agenda er ikke å få dem til å be en frelsessbønn slik at jeg kan få min «stjerne i boka», så at jeg kan komme nærmere til en status av å bli en super misjonær (hva nå det er). Men mitt ønske er å bry meg om dem, bli venner med dem, og vise dem at det finnes en Gud som bryr seg om dem og elsker dem.
Jeg ønsker å dele Guds kjærlighet med dem, og fortelle dem at Gud er ikke deres fiende, for han har forsonet verden med seg selv (jeg sier ikke akkurat det siste med de ordene, for det kan virke litt uforståelig for ikke kristne) .

Må de be frelsessbønn?
Forresten hvem sa at en frelsessbønn vil frelse noen? En frelsessbønn i seg selv har aldri frelst noen! Det står ikke en gang i Bibelen om en frelsessbønn, ikke ett sted.

Jeg har sett mange som har bedt en frelsessbønn, men som dagen etterpå er like lite kristen som dagen før. Det er ikke bønnen som frelser, det er troen på Jesus, og det han har gjort for deg som vil gjøre det. 

Nå kan det være greit å lede mennesker inn i en bønn, og jeg er ikke imot det, men noen kan bli veldig religiøse når det kommer til denne bønnen. 
Noen tenker at mennesker er ikke ordentlige kristen før de har bedt denne bønnen (som det sikkert finnes 100 versjoner av).
Men jeg har truffet mange som har trodd og til og med bekjenner seg som kristne, som ikke ba en konkret bønn, men som bare en dag bestemte seg for at dette vil jeg tro på.
Jeg tror det er så enkelt som det.

 


 

Visjonen bak denne siden

1. Oppmuntre deg til å vokse i kristenlivet og en dypere forståelse av hvem Gud er og hans kjærlighet!
2. Hjelpe deg til å stå imot vår fiende, djevelen, slik at du kan få oppleve å leve et seirende kristenliv! Jak 4:7
3. Inspirere deg til å undervise andre!
4. Utruste og inspirere deg slik at du kan gå ut og fortelle andre om de gode nyhetene!