Del 1, 18 februar 2003
Sitter her og skriver i 25 varmegrader, med solbrent hud og myggestikk, mens gekkoer og andre eksotiske lyder høres omkring meg. God kontrast til dere der hjemme tenker jeg?
Endelig er jeg i Thailand igjen, føles godt å være tilbake. Dette blir min fjerde gang nå. De første dagene her brukte jeg i Bangkok sammen med noen venner.
Å finne frem
Hadde en ganske inntresant første opplevelse med Thailand denne gangen. Da jeg skulle ta taxi fra flyplassen til stedet der jeg skulle bo, fant han ikke ut hvor jeg skulle. Jeg hadde fått et ganske detaljert og godt kart av stedet jeg skulle til, navnen var til og med på thai, men jeg tror han ikke helt forstod det allikevel. Vi kom til riktig området, men ikke riktig gate. Han spurte sikkert 10 personer og alle gav ham forskjellige svar. En gang var han rett ved der vi skulle, men da spurte han en annen person som gav et helt annet svar igjen, og vi var tilbake til utgangspunktet. Kulturen her er at hvis du ikke vet så sier du noe uansett. Dette fikk jeg virkelig erfare den første dagen. Til slutt fikk jeg ringt opp hun som jeg hadde kontaktet med og etter ca litt over en time, sirklende rundt i området, fant vi fram. Eller hun fant oss.
Gud er trofast!
På flyet ned ble jeg ganske dårlig og jeg er ganske sikker på at det hadde noe med sykdommen og gjøre. Jeg fikk jo en del ting jeg ikke tålte på flyet, selv om jeg hadde bestilt gluten fri mat. Jeg fikk veldig vondt i magen og hode, og startet til og med å fryse og føle meg dårlig. Jeg begynte å tenke: ”Hva har jeg egentlig begitt meg ut på nå? Hvis jeg reagerer så mye på denne maten, hvordan vil dette bli i Thailand?” Så meg selv ligge syk i fire uker. Men etter litt tok jeg opp PCen og leste jeg igjennom en undervisning jeg har skrevet om bønn, og ble oppmuntret. Før jeg reiste fikk jeg et løfte om at jeg ikke skulle være bekymret, og Gud minte meg igjen på at jeg ikke skulle være bekymret for hva jeg skulle spise og drikke, leste Matt 6:31 og 6:33 om at når jeg søkte Guds riket førts vil han gi meg alt det jeg trenger.
Ba også mye resten av den natten og følte at Gud gav meg fred. Hadde fremdeles litt vont i magen da jeg kom frem, men var litt bedre. I løpet av kvelden og neste natt forsvant smertene i magen. Siden da har jeg ikke hatt noen større problemer med den. Jeg har ikke blitt helbredet helt ennå, men jeg føler meg faktisk beder nå enn det jeg har gjort på en lang stund i Norge. Jeg har til og med spist mye jeg vet at jeg ikke tåler av mat. Jeg reagerer fremdeles når jeg spiser noe jeg ikke tåler, men det går ofte relativt fort over og jeg får ikke smerter i magen. Dette er jo et bønnesvar, men fortsett gjerne med å be om full helbredelse.
Tilbake i Fang
Etter tre avslappende dager i Bangkok gikk ferden til Chaing Mai og videre til byen Fang, og her er jeg altså nå. Faktisk er det bare meg og Alo, en Shan venn, her nå. DTS teamet dro til et barnehjem denne helgen. På de fire dagene jeg har vært her har jeg faktisk fått gjort en del. Har vært med på to celle grupper, der jeg hadde litt undervisning på en av dem, ledet en bønn og faste dag og hadde undervisning for teamet. Vært å tatt en del bilder i en Shan landsby og var med på å oppmuntre en blind dame der som var den eneste kristne i byen. I dag har jeg undervist tolken vår Alo om bønn og skal undervise litt på en celle gruppe i kveld.
Evangelisten Alo
Jeg er faktisk veldig imponert over Alo. Han er en Shan mann som ble frelst for litt over tre år siden, han var da en narkoman. Jeg ble først kjent med ham på den tiden og jeg husker ham som en veldig tynn og høy ung Shan mann. Han er fortsatt høy da, men han er litt mer normal tynn nå (Shan og Thai blir ofte ikke så tykke). Jeg kan huske at Alo hadde den gang en stor Jesus begeistring da han ble en kristen, og jeg kan se at den ikke har avtatt. Han er veldig ivrig på å studere Bibelen. Han har lest igjennom hele på Thai, men nå har han fått Bibelen på sitt eget språk, så nå er han i ferd med å lese den på nytt.
Forresten så kom denne måneden hele Bibelen ut på Shan språket, de har hatt Det Nye Testamentet en stund, men nå har de altså hele Bibelen på Shan. DTS teamet her har kjøpt en del Shan Bibler som de vil gi ut til de nye kristne etter hvert.
Litt mer om Alo. I fjor da jeg var her, sto Alo alltid opp mellom fire og fem og hadde tid med Gud en times tid før han la seg igjen.
Han kan fortelle at han også har blitt helbredet. Han hadde blod i spyttet og hostet mye, men etter en måneds bønn ble han frisk.
Han er også virkelig en effektiv evangelist blant sitt eget folk. På ett år har han startet fem celle grupper (rundt 10-15 kommer på hver av dem). De fleste er ikke kristne, men noen har blitt det etter hvert og han har fått en del disipler.
Jeg føler meg veldig privilegert som kan være med på å så inn i denne mannen. Spesielt når jeg tenker på hvor mang han kan nå igjen. Om det bare var for å kunne være med på å så inn i Alo hadde denne turen vært verdt det.
Jeg vil også legge til at jeg er heldigvis ikke alen om å så inn i Alo, men en misjonær som heter Mario L, som med sin kone Mariann leder dette arbeidet her ute, gjør også en veldig god jobb med å disippelgjøre ham. Mario kan sannsynelig være grunnen til at Alo fremdeles er en troende.
Det er også en annen misjonær som er engasjert i arbeidet her også. Ei som heter Målfrid. Hun studerer Thai for øyeblikket i Chiang Mai, men kommer til å jobbe mer her oppe i Fang etter hvert.
Veldig glad for at dette arbeidet som drives her, er i gode hender og jeg kan virkelig se hvordan den har utviklet og etablert seg. Dette arbeidet er fremdeles i start fasen så vær gjerne med på å be for det. Trenger flere arbeidere og flere som Alo.
Et viktig bønneemne!!
Den 19 eller 20 kommer jeg sannsynligvis til å treffe igjen en frafallen shanvenn som heter Oo. Han var vår tolk og venn de to førte årene jeg var her. Han var også en effektiv evangelist og han var den som fikk Alo frelst. For litt over et år siden falt han fra, og driver nå med å selge mobiltelefoner i en grense by. Jeg er ganske sikker på at Gud kaller på ham igjen. Ingen har hørt noe særlig fra ham det siste året, men for noen uker siden ringte han en misjonær som heter John. Dette var et veldig god tegn på at han vil tilbake til Gud. John vil møte ham den 19 eller 20 denne måneden og prate med ham, og det er godt mulig jeg vil være med ham da. Jeg vil gjerne det.
Be gjerne om at dette møtet må skje! I Thailand skjer ofte ikke ting som planlagt, men be virkelig at dette må skje!
Be også om at Oo skal komme tilbake til Gud og at John skal få visdom til å tale inn i livet hans. Be gjerne om at jeg skal få anledning til å gjøre det samme.
Dette var en lang mail, men det er mye som skjer er ute, så løft gjerne fortsatt opp arbeidet i bønn.
Skriver mer om en ukes tid
Se bilder på denne siden
Tore i Thailand del 2, 24 februar 200
Det har vært noen begivenhetsfulle dager denne uken også. Jeg har blant annet sett Jesusfilmen dubbet til Shan fire ganger i forskjellige små Shan samfunn, begynner nesten å kunne den utenat nå. Det er ganske primitivt her ute, det er få som har strøm så vi bruker bilbatteriet for å kunne vise filmen. Jeg er ganske sikker på at minst 80 Shan personer har sett Jesusfilmen den siste uken og vi har også hatt noe vitnesbyrd og undervisning i forbindelse med dem.
En dag gikk det meste ikke helt som det skulle. Først skulle jeg besøke en person, men han var ikke hjemme. På vei tilbake ble vi stoppet av politiet. Alo hadde ikke sertifikat på moped (ikke så mange som har det her ute heller da) og heller ikke helt lovlig i Thailand. Så de oppholdt oss en god stund, de sjekket også om vi hadde narkotika med oss. Det er et stor problem her ute, spesielt mot grensen til Burma, og vi kom derfra. De lot oss etter litt dra videre og heldigvis behøvde vi ikke betale dem noe, noe som ofte er tilfelle når politiet stopper deg her ute, så sant du ikke er fra vesten da. Litt senere på dagen skulle vi vise Jesusfilmen i en landsby. Vi spurte et sted om vi kunne vise den, men de fikk ikke lov av eieren av huset til å bruke strøm. Vi prøvde ett annet sted, men de var redd for en gjeng som dro rundt og slo ned folk. Så løsningen ble at vi måtte ut på en rismark og vise filme ved hjelp av bilbatteriet. Så vi fylte opp bilen (legg merke til fylte, dvs omtrent ti personer på et lite lasteplan, jeg kjørte veldig sakte) og drog. Om ikke alt dette var nok fikk vi ikke fjernsynsapparatet til å fungerer. Vi prøvde i over en halv time og fikk det ikke til. Vi fant ut til slutt at vi sannsynligvis trengte fjernkontrollen til fjernsynsapparatet. Vi måtte da dra tilbake til gjesehuset der vi bor og hente den. Til slutt fikk vi det til, men da var klokken nesten ni på kvelden, så vi kunne bare vise halve. shanfolk på rismarken går ofte å legger seg mellom åtte og ni, så det ble veldig sent for dem. Vi skal tilbake nå på onsdag og vise resten av filmen.
Dagen etter var litt bedre.
Dette var en bønn og fastedag for teamet. Først dro vi til den landsbyen som jeg snakket om sist uke med den blinden kvinnen som var den eneste kristne. Vi gikk opp på en høyde og hadde en virkelig mektig bønn og lovsangsstund for landsbyen. Etterpå gikk vi ned i byen og ba og vitnet om Jesus for et par hjem i landsbyen som ikke hadde hørt evangeliet før. Vi var også innom den eneste kristne i landsbyen og ba og oppmuntret henne.
På kvelden dro jeg sammen med Alo til en cellegruppe jeg ikke hadde vært før. Hadde en litt spesiell opplevelse med dette.
På en ganske dårlig jordvei kom vi etter en par kilometer til en appelsingård og til en primitiv bambushytte. Det eneste form for lys var en liten parafin lampe som var plassert midt på gulvet i hytta, og vi satt oss ned på bambusgulvet i hytta rundt lyste. Det var ti personer som hadde kommet til denne cellegruppen denne kvelden, et par av dem hadde gått noen kilometer for å komme til dette møte. Noen var kristne mens andre fremdeles ikke hadde tatt i mot. Når jeg starte med å dele evangeliet med dem, virket de veldig interessert og lette og tale til, til forskjell fra de andre cellegruppene jeg har vært. Shan er stort sett veldig høflige og de lytter gjerne på deg, men dette gruppen følte jeg var veldig spesiell. Til og med ungene satt helt rolig de to timene vi hadde dette møtet. Jeg fikk virkelig et hjerte for dem. Mens jeg satt der reflekterte jeg over hvilket privilegium det er å få være her. Tenk å kunne dele det glade budskap med noen som aldri har hørt og få være med å bringe det til et unådd folkeslag. Dette føltes utrolig tilfredsstillene, få ting i livet som er mer verdifullt enn dette. Jeg skulle gjerne ha tatt dere alle med på denne opplevelsen! Etter forkynnelsen hadde de flere spørsmål, som Alo svarte bra på. Også spennende å se det hjertet han har for sitt eget folk.
Dette er nok for denne gang skriver mer neste uke. Jeg fikk dessverre ikke besøkt Oo som jeg snakket om forrige uke, men be fortsatt at vi skal komme i kontakt og få møtt ham.
Husk gjerne fortsatt på meg i dine bønner. Både for fortsatt god helse og at jeg skal få utrettet alt det Gud har for meg her denne gangen.
Be gjerne for denne landsbyen som det bare er en kristen i, be om vekkelse og at de skal se sannheten om Gud.
Tore
Nyhetsmail 2/3-2003
Hei igjen
Nå begynner det dessverre å gå mot slutten av mitt opphold her ute, og det er litt trist. Akkurat nå skulle jeg ønske at jeg kunne ha vært her mye lenger.
Har virkelig fått oppleve mye her ute. Akkurat nå er jeg i Ciang Mai, sitter på et hotell rom med aircondition mens solen steker utenfor. Jeg forlot teamet i Fang på torsdag, det var også ganske trist, for jeg trivdes veldig godt sammen med dem.
Det jeg har gjort den siste uken er å besøke flere Shan på en rismark og delte evangeliet med noen familier i en bambushytte der. Viste også resten av Jesusfilmen for de som vi ikke fikk vist hele for sist uke. Denne gangen klarte vi også å glemme noe, transformatoren som gav oss strøm til fjernsynet og videoen. Så en av oss måtte igjen tilbake til gjestehuset å hendte den. Lurer litt på hva de tenkte, men det betydde sannsynligvis ikke så mye, håper jeg. Men det virket som det er litt motstand i denne landsbyen.
Vi var også på en skole der teamet har hatt engelsk undervisning og vi hadde leker med dem, pluss at vi fortalte dem litt om Jesus. Det var ca 200 unger. Dette skjedde på tirsdag. På torsdag hadde teamet vitnesbyrd og drama for 700 av dem en times tid.
I Chiang Mai har jeg fått besøkt noen venner, og i dag traff jeg min Thai venn Lha igjen. Jeg gikk til en thai pinsemenighet her i Chiang Mai denne morgenen og vi hadde avtalt og møte der.
I morgen skal jeg ha litt flere samtaler med Mario Lao, en misjonær, i morgen og se litt på det med å sette opp en webside om Shan arbeidet her. Jeg har tatt over 400 bilder mens jeg har vært her, så det skulle være litt å velge i. Jeg tenkte også å prøve å ta et lite intervju med ham.
Jeg vil også renskive et intervju med Alo som jeg også skal få sendt til dere, historien hans er ganske interessant. Han var en narkoman før han ble en kristen.
Ble en ganske kort mail denne gangen, men jeg skal få sendt ut nyhetsbrev så fort jeg er tilbake i Norge.
Be gjerne for resten av opphodet mitt her også.
Be også for en taxisjåfør som jeg snakket med her om dagen. Hans kone var en kristen og kom fra Fang faktisk, mens han selv var en buddhist. Be om at han får se sannheten om Gud.
Se bilder
Økonomisk
Hvis du skulle ønsker å støtte meg i det arbeidet jeg står i økonomisk bruk dette kontonummeret: 9710 2746 787 (adr. Grimerudvn 81, 2312 Ottestad)
Tore
Du kan få vite når jeg gir ut neste nyhetsbrevet og få det i e.post ved å skrive inn din e.post adresse i ruta nendenfor.
This page in English