Du er betydningsfull!

Opprettet lørdag 02. april 2016 11:43 Publisert Treff: 5956

Kategori: Les undervisningen

Brukervurdering:  / 4
DårligBest 

Last også ned hele undervisning på en pdf fil her! (kommer juni/juli 2016)

Se undervisningen! (kommer juni/juli 2016)
Lytt til undervisningen! (kommer juni/juli 2016)

Denne undervisningen vil gå som ukens undervisning april/mai 2016, og ny tekst vil bli lagt ut uke for uke.


 Alle mennesker har et innebygget behov for å bety noe, og å bli elsket og akseptert. Du ble skapt med en hensikt, og jeg håper jeg kan hjelpe deg til å se denne.

I denne undervisningen vil jeg i hovedsak fortelle deg min egen historie. Om mitt dårlige selvbilde, fordømmelsen jeg ofte bar på og kampen mot en sykdom som jeg slet med i over 10 år.
Jeg har også med historier som forteller deg om hvordan Gud har brukt meg og hvordan han var med meg i mange vanskelige situasjoner.

Jeg håper at du etter å ha lest dette kan begynne å se hvordan Gud ser på deg, og at han elsker og bryr seg om deg, og at du kan ta opp kampen i mot de negative tankene som tankene som blant annet sier: Du har ingen betydning, du er ikke verdt noe, du kan ikke brukes til noe, det et ikke noe håp for deg, Gud vil ikke høre dine bønner, han bryr seg ikke om deg også videre.
Som du vil lese så har jeg slitt med disse tankene, og jeg tror mange med meg, og kanskje flere enn det du er klar over, også har slitt med disse tankene.

La meg bare si dette til å begynne med også: I dag står jeg i en spennende tjeneste både på nettet, i Thailand og i Myanmar. Jeg kan fire språk: Foruten norsk og engelsk kan jeg Thai forholdsvis bra og et språk en stor folkegruppe fra Myanmar snakker: Shan. Dette språket kan jeg flytende. Jeg er i dag gift med en shan kvinne, og vårt fellesspråk er shan.

På skolen hadde jeg problemer med norsk skriftlig, og jeg kunne så og si ikke engelsk da jeg fylte 20 år. Hadde noe sagt til meg den gangen hva jeg ville gjøre og hva jeg skulle være med på de neste 27 årene hadde jeg bare ledd av dem.

En ting til: Husk at Gud er ikke opptatt først og fremst av hva du skal gjøre for ham, og hva han skal bruke deg til! Han vil at du først og fremst skal oppdage hvem du er, hvordan han i sannhet har skapt deg og hvor høyt han elsket deg og bryr seg om deg. Og han ønsker fellesskap med deg først av alt.
Når du ser dette vil du ikke være ineffektiv, du vil faktisk tvert i mot være mye mer effektiv for Gud.

Husk at din verdi ligger ikke i hva du har gjort eller gjør, den ligger i hvilket bilde du er skapt i. Gud viser og viste din verdi da han gav sin sønn før å redde deg fra, og kjøpe deg tilbake fra syndens og djevelens makt.

Min barndom

Jeg har alltid hatt en tro på Jesus, og bekjent meg som en kristen. Jeg vokste opp i et normalt kristent hjem og har vært med i en tradisjonell menighet helt siden mitt første skrik. Jeg er veldig glad for dette, det har gjort meg trygg, og hjulpet meg på mange måter. Selv om jeg hadde bra forutsetninger for å bli en person som hadde et bra selvbilde og Gudsbilde, opplevde jeg ikke dette.

Min personlighet var ikke veldig utadvendt, spesielt ikke som barn og i tenårene, og jeg hadde en spesiell frykt for å snakke med fremmede mennesker.
Jeg husker da jeg gikk i åttendeklasse og vi skulle ha en arbeidsuke. Jeg grudde meg flere dager på forhånd. Jeg grudde meg fordi jeg måtte gå til jobben å snakke med de som jeg skulle arbeide for. Jeg trente inn i meg på hva jeg skulle si: ”Mitt navn er Tore og jeg skal jobbe her denne uka” Da dagen kom, jeg dro til arbeidsplassen og henvende meg i resepsjonen, men jeg fikk helt hjerne-teppe der og jeg ble helt stum, jeg måtte bare vise dem lappen jeg hadde med meg.
Jeg hadde også en veldig skrekk for å ta telefoner av den samme frykten for at jeg ikke klarte å få fram et ord.

Fordi jeg hadde litt problemer med å kunne ordlegge meg, følte jeg at det var mange områder som jeg ikke lyktes på. Jeg synes rett og slett at jeg var en taper, og det samme følte jeg at andre og Gud så på meg som.
Det var nok flere årsaker enn dette til mitt dårlige selvbilde, men disse tankene var nok noen av mine største hinder til å se på meg selv på en rett, riktig og sann måte.

Fra tenårene

Her følger noen andre historier fra da jeg var i tenårene som gjorde at mitt selvbilde på forskjellige måter ble svekket.

En episode jeg husker godt er fra da jeg gikk på barneskolen. Jeg var ikke særlig flink til å skrive norsk, og en gang som jeg hadde skrevet en norsk stil som jeg trodde for en gang skyld var veldig bra, til og med uten min mors hjelp som jeg pleide å få, men igjen opplevde jeg å bli skuffet over meg selv.
Jeg var egentlig veldig stolt da jeg leverte den, for jeg hadde gjort den helt uten hjelp fra andre og jeg trodde at jeg nå hadde lykkes med å skrive stil.
Jeg glemmer aldri den dagen da min lærer skulle dele ut stilene til klassen. Jeg ventet spent på hvordan jeg hadde gjort det, men idet læreren skulle dele dem ut sa hun: "I dag skal jeg lese opp en stil som er ett godt eksempel på hvordan man ikke skal skrive en stil". Denne stilen var selvfølgelig min. Mens hun leste opp stilen min med alle skrivefeilene mine, lo de andre i klassen av meg, og jeg følte meg så flau at jeg ønsket å synke gjennom et hull i gulvet.
Som nevnt: I dag har jeg skrevet undervisning på nettet siden 2001 og jeg kan fire språk. Norsk, engelsk, thai (forholdsvis bra) og Shan flytende (jeg kan skrive og lese det også).

Den samme læren skrev i en rapport hjem til mine foreldre og sa: ”Tore vil ha store problemer med overgangen til ungdomsskolen og må ha støtte timer i norsk.”

Jeg var på kun en støtte time og fikk beskjed om at jeg ikke hadde noe der å gjøre. Det viste seg at jeg faktisk var gjennomsnittlig god i norsk. Ikke hadde jeg store problemer med overgangen heller.

På videregående

En annen opplevelse som svekket mitt selvbilde var da jeg gikk på videregående.
Der var det blant annet en person som ikke likte meg noe særlig, kanskje igjen fordi jeg var så stille av meg.
Av ham fikk jeg til stadighet høre hvor dårlig jeg var på skolen, og hvor mislykket jeg var og kom til å bli. Dette var en løgn, men etter hvert begynte jeg å tro på det han sa. Jeg følte også at når jeg gikk forbi noen andre studenter hørte jeg hvisking, fnising og ikke så positive kommentarer om meg. Grunne var kanskje mitt utseende. Jeg var veldig tynn, hadde mye kviser og hadde litt for store briller.
Både utsende mitt og at hadde en stille personlighet gjorde meg heller ikke så veldig attraktiv for jenter. I tenårene betyr dette veldig mye, og for meg var dette veldig tøft i perioder.
Jeg opplevde mange skuffelser i denne tiden. Da jeg gikk på videregående var jeg ganske ofte deprimert, følte meg som et unyttig vesen uten mening.

En dag, da jeg var ganske deprimert, satt jeg på i bilen til en fra klassen min fra videregående med hjem. Da vi kjørte ut i ett kryss var det nære på at en lastebil traff oss. Jeg satt der kald og rolig og virkelig ønsket at lastebilen hadde truffet oss, for jeg følte at mitt liv ikke hadde noen verdi, mening og hensikt.
Heldigvis fikk jeg hjelp i denne perioden av noen i en ungdomsgruppe jeg gikk i, jeg er utrolig glad for at disse viste slik omsorg og interesse for den jeg var.

To år senere, opplevde jeg to andre vanskelig episoder som gjorde meg igjen ganske deprimert og en følelse av å ikke være verdt noe.


Etter videregående
Etter videregående fikk jeg en jobb på et verksted. Der sluttet jeg etter tre uker. Grunne var at han jeg jobbet sammen med ikke likte meg, mye igjen på grunn av min litt stille personlighet.
Da jeg jeg gjorde arbeid var det aldri bra nok, og fordi jeg var fersk og usikker gjorde jeg mange tabber, noe som igjen førte til at han likte meg enda dårligere. Til slutt holdt jeg det ikke ut lenger, og måtte slutte.
På den neste jobben jeg fikk var det mye bedre, men her også opplevde jeg at det var en person som ikke likte meg. En gang, i en pause, snakket vedkommende med noen andre arbeidskollegaer, og mens jeg og alle andre hørte på baksnakket han meg høyt og tydelig og sa: "Jeg kan ikke fordra han derre Tore".

Disse pluss flere opplevelsene gjorde noe med mitt selvbilde. Jeg opplevde meg selv som en taper. Jeg så på kameratene mine og jeg følte at de lyktes med det meste, mens jeg tapte. I den tøffeste periode i tenårene, da jeg var mellom 16 og 18 år, gikk jeg med slike tanker som: ”Jeg har følelsen av å være en dum, kjedelig, stygg, verdiløs og unyttig person. Jeg skulle mange ganger ønske at jeg ikke var til.” For at jeg skulle være en vellykket person i "denne verden" følte jeg at jeg måtte oppfylle mange krav for å være populær, noe jeg opplevde jeg ikke klarte.

Opplevelsen av å være en taper, førte ikke bare til et galt selvbilde, men også gudsbilde. Jeg var heller ikke særlig synlig i det kristne menighetslivet, og jeg følte også her hele tiden kravet om at hvis jeg skulle være en vellykket kristen måtte jeg: Lese i Bibelen, be minst en time hver dag, være frimodig som det å vitne for de på skolen, holde vitnesbyrd i menigheten eller på gata og å be høyt i menigheten.

Det var ikke det at jeg aldri gjorde noe av dette, men jeg syntes jeg stadig kom til kort, følte meg mislykket i det og gjorde det alt for lite.
Jeg følte meg blant annet veldig fordømt fordi jeg ikke hadde fortalt de jeg gikk på videregående skole sammen med at jeg var en kristen. Jeg ønsket det, men jeg turte ikke av frykt for å bli enda mer avvist. Jeg var også veldig redd for at andre kristne skulle få greie på at jeg ikke vitnet på skolen, og jeg følte meg ofte fordømt.
Da jeg noen ganger fikk spørsmålet om jeg vitnet på skolen, svarte jeg ganske avvikende som: ”Ja, jo jeg gjør vel det.” Og jeg følte meg enda mer fordømt. Jeg trodde jeg var en lunken kristen, og en lunken kristen ville ikke Gud ha noe med å gjøre, for jeg hadde hørt et skriftsted sitert på et møte som sa: ”Fordi du er lunken vil jeg spy deg ut av min munn (Åp 3:16).”

Bruddet
En kald vinterkveld bestemte jeg meg for å ikke være en kristen lenger. Både fordi jeg opplevde mye fordømmelse, og at jeg hadde bedt Gud om en ting som jeg ikke hadde fått noen bønnesvar på.

Jeg var i slutten av tenårene, og jeg kom hjem fra et ungdomsmøte. Jeg var forelsket i ei jente, og jeg hadde nettopp funnet ut at hun ikke var det i meg, og det var ikke første gangen dette hadde skjedd. Jeg hadde bedt om at noe skulle skje på dette området, men jeg følte jeg aldri fikk svar.
Jeg hadde kjærlighetssorg og var både deprimert og sint. Jeg nærmest skrek ut til Gud i den kalde vinterkvelden: Hvorfor hører du aldri bønnene mine!!
Det var is på veien jeg gikk på. Jeg tok Bibelen jeg hadde i ene hånden, løftet den opp, tok så opp beinet og sparket Bibelen som en ball så hardt jeg kunne bortover den isete veien så coveret falt av, i det jeg sa til Gud: Jeg vil ikke være en kristen lenger! Jeg hater deg! Du er bare tull og fantasi og hvis du finnes er du ikke interessert i meg og mitt liv!
Jeg gjorde en bestemmelse i mitt hjerte om at jeg ikke ville være kristen lenger, men jeg sa det ikke til noen.
Jeg gikk til og med på søndagsmøte, men i mitt hjerte foraktet jeg det som ble sagt.
Selv om jeg var sint på Gud, var ikke Gud sint på meg på tross av hva jeg hadde sagt til ham, og han hadde ikke gitt meg opp!

Jeg hadde en bestemor som ba for vår familie, og spesielt for barnebarna sine. Hun hadde en liste med navn hun ba gjennom hver dag. Den dagen jeg hadde sagt til Gud at jeg ikke ønsket å være kristen mer, og de neste dagene, følte min bestemor at noe ikke stemte med meg når hun ba for meg. Min bestemor bodde i Askim og jeg bodde i Oslo, og vi hadde ikke snakket sammen disse dagene.
Etter en uke får jeg et brev i posten. Det var ikke så vanlig at jeg fikk dette, siden vi ofte heller ringte hverandre. Men hun følte av en aller annen grunn at det var viktig å skive til meg.
Det hun skrev var blant annet dette: Jeg vet ikke helt hva det er, men hver gang jeg kommer til deg på bønne listen min, så føler jeg det er noe som ikke stemmer. Hun gav meg også et skriftsted som talte rett inn i min situasjon. Jeg husker dessverre ikke lenger hvilket det var, men det fikk meg på andre tanker.
På grunne av dette brevet skjønte jeg at Gud eksisterte, at han faktisk brydde seg om om meg og var for meg. Gud ble ikke fornærmet og snudde meg rygge fordi jeg var sint på ham, men han var fremdeles etter meg, for å vise meg at han var en god Gud som brydde seg.


Hadde et ønske om å leve helt for Gud, men fikk det aldri helt til
I de neste to årene opplevde jeg fremdeles mye fordømmelse, men i tillegg hadde jeg også en dyp lengsel etter å bli brukt av Gud. Jeg hadde en drøm om å gå ut slik Jesus sa vi skulle gjøre og forteller om ham og å undervise andre og gjøre det han har befalt oss om i Matt 28:20. Spesielt hadde jeg et ønske å undervise for andre ungdommer.
En gang var jeg sammen med en del ungdommer fra en menighet. Etter hvert som jeg snakket med noen av dem skjønte jeg at de egentlig visste veldig lite om et personlig forhold til Jesus. Jeg kjente at jeg fikk veldig lyst til å kunne undervise for dem.

Jeg drømte til og med at jeg stod framfor dem og underviste. Denne drømmen var veldig fjernt fra meg på denne tiden, Gud kunne da vel aldri kunne bruke meg til noe slikt?

Jeg hadde hørt at det å være kristen skulle være et spennende liv der også Gud brukte ”de som ingenting er”, men jeg opplevde ikke så mye av det. Heller ikke de kristen som jeg var sammen med på denne tiden kunne forteller om et slikt liv. I den menigheten jeg gikk, var det veldig få innslag av nådegavene på denne tiden.

Det eneste nådegaven jeg opplevde i bruk på denne tiden var tungetale med tydning, men jeg syntes mange av tydningene var så generelle at de stort sett kunne passe til hvem som helst. Dette var en av grunnene til at jeg begynte å tvile litt på Guds overnaturlige verden.

For å styrke min tro begynte jeg å studere de siste tider og New Age. Mye av den kristne litteraturen var spennende, men stoffet var allikevel veldig ofte dystert, negativt og frykt fokusert, for der leste jeg veldig mye om djevelens gjerninger. I tillegg til den kristne litteraturen om New Age, leste jeg også mye i New Age blader. Egentlig bare litt på grunn av nysgjerrighet for å finne ut om de oppfylte bibelens profetier.
Det kan være nyttig og av og til sette seg inn i hva andre tror, men jeg leste så mye om det overnaturlige som djevelen gjordet at jeg begynte å stille spørsmål til hva Gud kunne gjøre i dag, for det hørte jeg lite om. Dette førte til enda mer tvil.


Mer tvil og frustrasjon
I min største tvils-periode, kom det et team fra Operasjon Mobilisering til menigheten vår en søndag. De snakket og fortalte om det å dra på team til utlandet, og om hvordan Gud hadde brukt dem der.
Da jeg hørte dem vitnet merket jeg at de hadde den iveren, troen, gløden og de hadde opplevd det spennende livet som jeg egentlig lengtet etter.
Da møtet var ferdig solgte teamet fra Operasjon Mobilisering noen bøker. Jeg liker å lese, derfor gikk jeg bort til bok bordet for å se om det var noen interessante bøker der.
Et av teammedlemmene viste meg en bok som hadde betydd veldig mye for henne, hun hadde lest den flere ganger. Det var en bok som het: Er det virkelig deg Gud. Av Loren Cunningham, grunnleggeren til Ungdom i Oppdrag.

Da jeg leste denne boken var det noe som tente i meg. Den beskrev, slik teamet fra Operasjon Mobilisering også hadde fortalt, det spennende kristenlivet jeg lengtet etter, men dette var enda mer spennende. Boka beskrev et kristenliv der man opplevde Gud på en virkelig måte. Der han grep inn i situasjoner som virket håpløse, og Gud bønnhørte dem veldig konkret da de ba. Boka snakket også om det overnaturlige, som det å få syner, åpenbaringer og om å høre Guds stemme.

Det mest spennende med det var at det var helt vanlige ungdommer som hadde opplevde dette. Da jeg var ferdig med denne boka ble min tro på at Gud virkelig eksisterer større, og jeg fikk en enda større lengsel etter å bli brukt av Gud.
Det var allikevel et par ting som gjorde at jeg ikke trodde at Gud kunne bruke meg på samme måte. Jo, Gud kunne brukte vanlige mennesker slik som i boka, men jeg så på meg selv ikke så vanlig. Jeg tenkte at man måtte være mer åndelig og frimodig hvis man skulle få oppleve dette livet som denne boka beskrev, og det så jeg meg ikke selv som.
Det hele virket veldig uoppnåelig for meg, for jeg hadde problemer nok med å ordlegge meg på norsk. Hvordan kunne jeg da dra på team til utlandet, som de i boka gjorde, når jeg ikke klarte å holde vitnesbyrd eller kommunisere på engelsk?

Et eksempel på hvor dårlig jeg var til å være frimodig og til å kunne ordlegge meg var blant annet den gangen jeg ble døpt. Da jeg ble døpt måtte holde et vitnesbyrd foran hele menigheten min, og dette var ikke en særlig god opplevelse for meg.
For det første hadde jeg skrevet alt jeg skulle si ned på en lapp så det hørtes veldig monotont ut, og jeg var ganske nervøs. Jeg leste veldig godt notatene mine og bøyde hode slik at de fleste så bare toppen av hodet mitt da jeg stod bak talerstolen, i tillegg snakket jeg veldig lavt. Under vitnesbyrdet mitt ble jeg avbrutt to ganger av noen som ropte ut: "Snakk høyre vi hører ikke hva du sier." Etter dette bestemte jeg meg for at jeg aldri skulle stå bak en talerstol igjen. Dette løftet har jeg ikke holdt.

Jeg jobbet også i en nærradio på denne tiden. Her hadde jeg også skrevet ned alt jeg skulle si, og det hørtes veldig godt. I tillegg syntes jeg at stemmen min var litt for treg og kjedelig, derfor skrudde jeg alltid opp hastigheten på kassettspilleren når jeg snakket slik at det skulle høres litt raskere og bedre ut. Det gjorde det jo absolutt ikke, og jeg fikk en ganske merkelig museaktig radiostemme.
Så selv om jeg hadde et ønske om å bli brukt av Gud på samme måten som både de fra Operasjon Mobilisering snakket om og boka til Loren Cunningham, trodde jeg at jeg aldri ville oppleve noe slikt. Men Gud hadde en helt annet syn på meg, og en helt annen plan for mitt liv enn det jeg så selv på dette tidspunktet.

Våren 1989, da jeg var 20 år, ble jeg spurt om å være med i ungdomsrådet i menigheten vår. Jeg sa av en eller annen grunn ja til dette, men jeg forsto ikke helt hva de kunne bruke meg til i et ungdomsråd? Dette økte også min frustrasjon over min egen tilkortkommenhet.

På samme tid som jeg ble spurt om å være med i ungdomsrådet fikk jeg en dag en forespørsel om jeg kunne bli med i fengselsarbeidet ut i fra menigheten vår. Jeg svarte ja, og ble med på gruppa som dro. Denne dagen var vi ganske få og det kom mange fanger, jeg ble derfor plassert alene på samtalebordet sammen med seks fanger. Jeg var ganske usikker og sjenert så jeg torde ikke innlede noen samtale med dem. Etter at vi hadde sittet der i omtrent en time snur den ene fangen seg til meg og spør: "Hva gjør du her egentlig?" Jeg tenkte med meg selv etterpå: "Dette kan i hvert fall ikke Gud bruke meg til".

Jeg syntes virkelig det å være kristen var noe vanskelig og tungt, men allikevel gikk jeg med et ønske og en drøm om å gjøre noe for Gud.

Mitt første store gjennombrudd
Jeg dro på en kristen ungdomsleir denne sommeren, og min frustrasjon ble bare større under denne leieren. En dag gikk jeg inn i en skog som lå like ved og ropte og gråt ut min frustrasjon til Gud. Jeg ropte ut: ”Jesus jeg ønsker å bli brukt av deg, men jeg mislykkes så alt for ofte i mitt kristenliv, jeg kommer alltid så til kort. Jesus sett meg i frihet! Jesus sett meg i frihet!”
På kveldsmøtet den samme dagen skjedde det noe som forandret hele mitt kristenliv. Jeg hadde egentlig ikke tenkt å gå fram på dette møte, for det hadde jeg prøvd så mange ganger tidligere og jeg hadde ikke blitt noe mindre frustrert kristen av det.

På grunn av min frustrasjon kom jeg litt sent til dette møte, for jeg hadde egentlig ikke lyst til å gå dit denne kvelden i det hele tatt. Dette var grunnen til at den eneste plassen jeg fant ledig var på første rad der de som sang i leirkoret satt.
Jeg fikk ikke så mye ut av talen til han som talte, for jeg var mer opptatt med mine frustrasjoner. Da predikanten var ferdig, gikk leirkoret opp på plattformen, og det ble innbudt til å komme frem til forbønn. Det var mange personer som kom fram denne kvelden og det ble liten plass helt fremme. De fjernet derfor den første raden. Plutselig, uten at jeg var helt klar over det, sto jeg midt i forbønnskøen. Da kom det en bort til meg å spurte hva mitt behov var. Jeg måtte jo si ett eller annet da, og jeg følte ikke helt for å si: ”Nei, jeg bare står bare her tilfeldigvis, jeg ønsker ikke noe forbønn.” Derfor sa jeg noe som jeg virkelig ønsket; å bli døpt i Den Hellige Ånd, og det var akkurat det som skjedde.
Jeg fikk ikke en veldig kraftig opplevelse, jeg falt ikke i bakken eller plutselig klarte jeg ikke snakke norsk eller noe lignende. Det jeg opplevde var at jeg ble fylt med en glede som jeg ikke hadde opplevd før som kristen, og Gud viste meg en sannhet som satte meg fri.
Da jeg før gikk frem til forbønn hadde jeg en følelse av at om jeg skulle oppleve noe med Gud måtte jeg gråte. Derfor prøvde jeg alltid å tenke på de gangene jeg mislyktes i ett eller annet når jeg sto i forbønnskøen, for å få fram noen tårer.
Nå sier jeg ikke at det å gråte ut ikke er riktig, i noen tilfeller kan det være det som er det forløsende og det har jeg også opplevd, men det var ikke det jeg trengte denne gangen, og det er heller ikke det vi trenger først og fremst, for det jeg behøvde, og som vi behøver var og er å bli fylt med Guds glede.

Den sannheten Jesus fortalte meg mens jeg sto der i Guds nærvær var: ”Du er veldig problem senteret, du ser hele tiden på dine egne svakheter. Begynn å se på meg, fokuser på hvem jeg er og kan gjøre gjennom deg, for det er gleden i meg som er din styrke!”
Da jeg begynte å tilegne meg denne sannheten ble det starten på en indre helbredelse og et mer riktig bilde av Gud. Etterhvert som jeg har blitt bedre og bedre kjent med Jesus, vet jeg at han ønsket å fortelle meg (og deg): Jeg elsker deg Tore, og jeg kan bruke deg akkurat slik du er! Du er verdifull i mine øyne, og jeg er alltid nær deg.
Dagen etter var jeg ute på gata, og for første gang opplevde jeg dette spennende i sted for tungt og vanskelig. Neste dag igjen holdt jeg et kort vitnesbyrd framfor 200 ungdommer, og det gikk veldig bra. Noe hadde virkelig skjedd, og det var akkurat som en ny verden hadde åpnet seg opp for meg.

Under høsten opplevde jeg mye nytt og spennende med Gud, både det at jeg fikk oppleve tungetale og at Gud talte konkret til meg. En gang jeg gikk fram og tilbake i hybelen min å ba høyt, som jeg ofte gjorde og gjør, opplevde jeg veldig konkret at Gud gav meg et vers som fortalte at han ville bryte ned alle de tankebygningene jeg hadde om meg selv, og som gjorde at jeg så på meg selv som en taper. Dette skriftstedet var:
Jes 25:12.
Dine høye festningsmurer støter han ned, han jevner dem med jorden og styrter dem i støvet.(NO 78/85)

Et av de festningsverkene som tidlig ble brutt var det med å stå foran andre mennesker å si noe. Fra jeg var liten hadde jeg en drøm om å stå foran andre mennesker og undervise.

Denne høsten, etter min opplevelse med Den Hellige Ånd, fikk jeg større tro på at Gud ville bruke meg til å undervise andre. Jeg var, som nevnt, med i ungdomsrådet i menigheten min, og jeg fikk etter hvert ansvaret for ungdomsmøtene på fredagene. Noe av det jeg gjorde var å sette meg selv opp som taler på disse ungdomsmøtene.
Jeg opplevde en frimodighet jeg aldri før hadde opplevd. Jeg hadde absolutt ikke gjort noe slikt et år før. I min iver gjorde jeg nok en del feil også, men jeg er glad for overbærende mennesker i menigheten min og for Guds nåde.
Uansett så vet jeg at Gud frydet seg over min frimodighet, lik en far som fryder seg nå et barn begynner å ta de første skrittene. Jeg vet også at Han ikke bryr seg så mye om vi har noen fall og at ting er litt ustødige i til å begynne med, men han gleder seg over at barnet faktisk tar noen nye skritt.

Gud begynner å forme meg
I begynnelsen var nok ikke mine taler så veldig bra heller, jeg syntes fremdeles andre fikk sagt ting mye bedre enn meg. Dette førte til at jeg ofte leste opp hva andre hadde sagt om temaer som jeg underviste om, inntil en dag da en av ungdommene kom til meg og sa: ”Hvorfor leser du opp ting som andre har skrevet, og sier at andre kan få sagt ting på en bedre måte. Hvis Gud har gitt deg en salvelse til å tale, hvorfor stoler du ikke på den salvelsen han har gitt deg?”

Dette fikk åpnet øynene mine til å se denne sannheten: Hvis Gud virkelig har salvet meg til å tale, vil han også gi meg de rette ordene når jeg skal tale. Etter dette erfarte jeg mer og mer at Gud virkelig var med meg, gav meg ord når jeg trengte det og min tro på den salvelsen som Gud hadde gitt meg økte.
I det neste året var jeg skikkelig sulten på "Ordet" og jeg sugde til meg all undervisning jeg kunne få. Jeg visste også at tiden snart var inne for å gå på en bibelskole.

Valget ble Salemskolen, som var i en pinsemenighet i Oslo. Jeg gikk der i 1991-92, og jeg opplevde at Gud fikk begynne på nye prosesser i meg til å bryte ned ”festningsmurer”. Min største utfordring, men også det som var mest spennende, var å dra til et annet land på praksis tur.

Mine engelskkunnskaper på den tiden var heller dårlige, men jeg hadde et sterkt ønske om å dele noe allikevel.

På en praksis perioden i Tsjekkia prøvde jeg på et møte å holde et vitnesbyrd, men fikk fullstendig jernteppe. Jeg husket ikke en gang hva jeg skulle si på norsk.

Det gikk nesten et og et halvt år før jeg igjen prøvde å holde et vitnesbyrd på engelsk, denne gange på Kolahalvøya i Russland. Til tross for at jeg var rimelig nervøs, gikk det denne gangen veldig bra.

En drøm går i oppfyllelse
Fra den gangen jeg leste boka "Er det virkelig deg Gud" av Loren Cunningham hadde jeg en drøm om å være med på det som boka snakket om.

Jeg hadde også et ønske om å være ombord i barmhjertighetsskipet Anastasis, som det var fortalt spennende historier om i boka. Våren 1993 så jeg en brosjyre om en Go-festival som Ungdom i Oppdrag hadde den sommeren i Kristiansand. Jeg sa til Gud: ”Dit ønsker jeg å dra i sommer, men jeg ønsker ikke å dra dit helt alene!”
Noen uker senere var jeg med på en avslutningsfest som Salemskolen hadde. Dette var året etter at jeg gikk der, men jeg hadde vært med på en praktisk-tur noen uker tidligere i Russland, derfor var jeg også invitert.
Under festen hørte jeg at det var en som snakket om å dra på Go-festivalen til sommeren. Jeg kjente vedkommende litt, og jeg gikk bort til ham og begynte å snakke med ham om det. Han hadde også lyst til å da på team etterpå, og et alternativ som han hadde tenkt på var å dra med på et team som skulle til Sverige, og etterpå til Latvia med barmhjertighetsskipet Anastasis.
Jeg skjønte ganske raskt at Gud hadde besvart min bønn og også sett mitt ønske om å besøke Anastasis.

Jeg opplevde noen veldig spennende uker der jeg også fikk praktisert litt mer av min litt dårlige
engelsk, pluss at jeg fikk være med på å se en ung jente, på omtrent ti år, som var lam i tunga og kunne ikke snakke, bli helbredet. Vi hørte tydelig hun kunne si: ”Mamma”. Og dette var den første gang på flere år at hun kunne dette. Vi kunne tydelig se gleden i både moren og barnet sitt ansikt.

Ungdom i Oppdrag fascinerte meg på mange måter, men jeg følte meg ikke klar for å si opp jobben jeg hadde på sjokoladefabrikken Freia, og begynne på fulltid i Ungdom i Oppdrag. En av grunnene var at de betaler ikke lønn til de som jobber der.
Det og fult og helt skulle stole på at Gud ville forsørge meg økonomisk virket veldig skremmende.
En annen ting var at for å begynne i UiO måtte jeg ta en DTS (disippltreningsskole) på minst seks måneder. Jeg hadde jo allerede tatt en bibelskole og jeg visste at det var mye av den samme undervisningen ville jeg få der som jeg hadde hatt på Salemskolen. Så jeg la tanken om det å begynne i UiO vekk, og jeg begynte å se etter andre måter jeg kunne komme ut i fulltidstjeneste og inn i det kallet Gud hadde for meg.

Veien videre
Jeg hadde lenge visst at Gud hadde kalt meg til å være en lærer og forkynner av Guds ord, derfor gikk jeg en dag til min pastor og lurte om hvordan jeg kunne utvikle dette, og om jeg kunne å få noen større utfordringer.
Han gav en anbefalte for mitt kirkesamfunn (Den Frie Evangeliske Forsamling) og oppfordret menigheter til å ta kontakt med meg, jeg fikk også muligheten til å undervise noen søndager i menigheten min.
Til å begynne med fikk jeg en del henvendelser fra andre menigheter, men etter hvert stilnet det mer ut, det ble også mindre møter etter hvert der jeg fikk tale i min menighet.
Jeg begynte å bli litt frustrert fordi jeg visste at jeg ikke skulle bruke resten av livet mitt på en sjokoladefabrikk, dette var ikke mitt kall.

I 1994/95 dro jeg på en nyttårsleir som Ungdom i Oppdrag hadde. Under denne festivalen ble det reklamert for en ny DTS som skulle begynne neste høst. Det var en ni måneders DTS som hadde mye praksis. Dette var noe jeg syntes hørte veldig spennende ut. Jeg bestemte meg under denne festivalen at jeg skulle ”ta et steg ut i tro,” slutte i jobben jeg hadde, ta denne DTSen og etter hvert begynne på fulltid i Ungdom i Oppdrag.

Mitt første økonomiske under skjedde noen par dager etter at jeg hadde tatt avgjørelsen om å slutte jobben. Vi fikk beskjed fra ledelsen på Freia at de måtte si opp en del ansatte, men hvis noen gikk frivillig innen en fastsatt dato kunne de få 65 000 kroner (husk at dette var i 1995, så det var snakk om mye penger) som en slags fallskjerm.
Jeg benyttet meg selvfølgelig av dette tilbudet. Jeg spurte også om jeg kunne få jobbe frem til sommeren, noe jeg også fikk pluss at jeg fikk jobbe mye overtid før jeg sluttet. Dette var den første store bekreftelsen på at jeg var på vei inn i det nye Gud hadde for meg.

På det økonomiske har Gud virkelig forsørget meg fra 1995 til dags dato som jeg har vært i Ungdom i Oppdrag. Det har kun hendt meg en gang at jeg ikke kunne betale en regning på tiden.

  


Mitt nye eventyr
Høsten 1995 kom, og jeg startet på mitt nye eventyr med Gud.
Men eventyret ble kanskje ikke helt som jeg trodde. De første to ukene var spennende, men etter dette møtte jeg gamle følelser og den negative programmeringen av meg selv. Jeg slet fremdeles med et negativt bilde av meg selv, og det kom opp ganske mye i løpet av dette året.

Men til tross for at jeg hadde noen tøffe perioder opplevde jeg at Gud kom med oppmuntringer til meg som jeg aldri hadde opplevd før.
En dag jeg var veldig nedfor, og hadde tanker om at jeg var mislykket og absolutt ikke noen Guds mann, kom en av lærerne til meg å sa det samme som en av lederne i en menighet jeg gikk litt i hadde sagt til meg noen dager tidligere: ”Du er en Guds mann, men du tror det ikke selv.”

Ting ble litt bedre utover DTSen og jeg opplevde også at Gud kunne bruke meg til å sette andre mennesker fri.
Før jeg dro på min outreach til Etiopia ble jeg utfordret til å begynne som DTS stab på Grimerud, hovedsenteret til Ungdom i Oppdrag Norge. Først svarte jeg nei på det, men etter at jeg hadde søkt Gud om det og fikk noen uker til å tenke over det bestemte jeg meg for å bli en del av staben på DTSen på Grimerud.

Hvis jeg før hadde opplevd noen utfordringer, så var det ingen ting i forhold til hva jeg ville oppleve som stab, men dette året var det heldigvis ikke så mye stress rundt mitt selvbilde.
En av de største utfordringene jeg fikk de neste månedene var å få hovedansvaret, og alene lede et team som skulle til Hviterussland. I seg selv var dette en stor utfordring, men i tillegg var det mange ytre faktorer som gjorde det ekstra spennende. Her følger et lite utdrag av et nyhetsbrev jeg skrev etter at jeg hadde vært i Hviterussland.
Dette var i 1996/97, så husk at vi hadde ikke mobiler og Internett som i dag.

Til Hvite Russland

Vi kommer aldri til å få visene til Neamen" Jeg merket at disse tankene kom til meg. Vi i Hvite Russland teamet hadde hatt en samling for å snakket om problemet med å få visumene til Neamen, den Etiopiske studenten vår. Han trengte visa til Latvia, Estland og Finland. Vi hadde prøvd i en måned nå å få visa til ham. Keth, som var team leder med meg i Norge, hadde nettopp vært i Oslo og snakket med de forskjellige ambassadene, men det virket fremdeles vanskelig. Nå var det bare 4 dager igjen til vi skulle dra og ting så ikke lyst ut.
Jeg begynte også å tenke på alle de utfordringen det ville bli å lede et team til et ukjent land, der jeg ikke kjenner til språket eller hvilke farer som ventet. Jeg ba "Herre jeg er utrolig avhengig av deg, jeg kan ikke få til dette alene."
Visaene kom i siste liten og jeg merket at min tro på at Gud virkelig var med oss økte. Vi hadde fått et motto for turen også: (Ef 3:20) Men han som kan gjøre mer enn alt, langt ut over det vi ber eller forstår, etter den kraft som er virksom i oss. Under denne outreachen så vi at dette skriftstedet virkelig er sant.

Jeg var en person som aldri hadde vært glad i å ta store risker, jeg ønsket å ha sikre rammer rundt meg og mislikte usikkerhetsmomenter og jeg ble lett bekymret når ting ikke gikk som det burde, eller når ting ikke var planlagt (i dag jobber jeg inn imot Myanmar, og der vet du aldri når ting vil skje og det er lite som er sikkert, så jeg har trent meg opp til å stole mer på Gud når alt virker usikkert i dag). Alle disse tingene ble rystet i forberedelsene og under denne turen. Det var akkurat som Gud tok vekk alle trygge rammer rundt meg, og jeg hadde kun Ham å stole på.
"Du kan ikke være riktig klok som begir deg ut på dette" Tenkte jeg, i det vi forlot Ungdom i Oppdrags senter på Grimerud på vei til Hvite Russland. Jeg begynte å tenke på hvor mange usikkerhetsmomenter det var.
For det første var det ikke lås på bakdøra på den bilen vi hadde lånt, båt billettene hadde ikke kommet i tide (husk dette var i 1996 og vi hadde ikke e.post). Vi hadde bare med oss en faks kopi, og ville vi finne fram i Latvia og til grensebyen Dagapils og til den kirken vi skulle overnatte? Ville vi få visum til Hvite Russland? Og hva med å finne veien når alt står på russisk og veiene var dårlige merket? Ville vi få tak i kart og vei beskrivelse før vi ankom Estland? Vi skulle ha fått det før vi dro, men de som skulle ta det med til oss hadde glemt det. Disse tingene pluss mange flere bekymringer svirret rund i hodet mitt da jeg kjørte bilen mot svenskegrensa.

Hadde det ikke vært for at jeg visste at Gud hadde kalt meg og oss til dette, hadde jeg aldri gjort det. Det er veldig spennende å ta store risker med Gud, og det vil koste noe, men det er også verdt det.

Vi var først en uke i Estland før vi dro videre til Hviterussland. Det var meningen at vi skulle ringe noen misjonærer i Hviterussland før vi dro fra Estland.
Da vi ringte var de litt overrasket fordi de trodde vi skulle komme uken etter. Da vi kommuniserte like før vi dro var det blitt ganske sent på kvelden, vi var alle ganske trøtte og dermed hadde vi misforstått noen viktige detaljer.
Vi trengte visum til Hviterussland som skulle ordnes i Latvia, og vi var avhengig av en tolk og hjelp til det. Det var dette de skulle orden for oss.
På grunn av at vi kom en uke tidligere, sa de at det nå var litt uvisst om de kunne få tak i noen så raskt, men de skulle prøve så godt de kunne å finne noen. De gav oss en veibeskrivelse til en kirke i byen Dagapils i Latvia, og sa at vi skulle prøve å finne kirken og ta kontakt med noen der. Vi ba, og dro fra Estland uten å vite om noe sted vi kunne overnatte i denne byen, og om noen kunne hjelpe oss med visumene.

Vi fant fram til kirken i Dagapils og misjonærene hadde klart å få kontakt med noen som snakket engelsk, og som vi også kunne overnatte hos. Da vi snakket med ham som skulle være tolken vår neste dag var han veldig skeptisk til at vi ville få visumene dagen etter. Det hadde vært en gruppe noen uker tidligere som hadde prøvd, men de hadde ikke fått det til. Vi i teamet visste at Gud hadde kalt oss til å dra, samtidig hadde vi sett hvordan Gud hadde vært med oss så langt. Så vi ba med stor frimodighet og tillit til at Gud skulle ordne dette for oss.

Da vi kom på konsulatet, var sjefen for konsulatet veldig mistenksom mot oss, og han spurte hvem disse spionene som hele tiden kom til byen vi skulle til, var. En del utlendinger hadde allerede vært i denne lille ubetydelige byen før oss i Hviterussland. Det at en av teammedlemmene våre var fra Amerika (husk dette var fremdeles på 90 tallet) gjorde at han var enda mer mistenksom. Til å begynne med så det mørkt ut for å få visaene til Hvite Russland.
De ville først ikke gi oss det. Vi ba alle inni oss, og vi prøvde å finne ut om det var noen ting som kunne hjelpe oss.
Da kom vi på at vi ”tilfeldigvis” hadde tatt med oss studentkortene våre.
Noe som vi egentlig ikke normalt sett skulle ha gjort, for de gjaldt jo kun i Norge, men alle hadde dem faktisk med. Da vi brukte disse som bevis på at vi var studenter fikk vi til slutt visumene.

Veibeskrivelse gjennom Hviterussland manglet vi fremdeles da vi var på konsulatet, den fikk vi i hendene lik før vi dro ut fra konsulatet. Disse viste seg å være veldig viktig for oss for å kunne finne frem i landet, for det fantes ikke noen fysiske kart (og Google map eksisterte ikke på den tiden).

Det var mørkt da vi nettopp hadde kommet oss inn i Hviterussland, og skiltene reflekterte dårlig og de stod på russisk, så vi måtte stoppe ved nesten hvert veikryss og sjekke det opp imot det håndskrevne faksen vi hadde fått på konsulatet. Til slutt, sent på natta, fant vi endelig frem til den lille byen vi skulle til.

Vi opplevde også flere under underveis, og denne turen tror jeg for alltid kommer til å huske som en stor trosoppmuntrer for meg. Vi fikk også være med på å se at mennesker ble frelst og satt i frihet. Ei dame i en landsby bodde i et hus som det var demoner i, de lagde bråk i et av rommene på natta. Denne damen hadde før vært heksemester i byen, men hadde nå blitt kristen. Vi ba for dette huset og demonen forsvant.

Det jeg ønsker å fortelle deg gjennom mitt vitnesbyrd er at Gud kan bruke deg uansett hvor usikker og sjenert du er, og det er faktisk slik også at når du føler deg svak og ute av stand til å gjøre det selv, da kan Gud bruke deg sterkest. Du har faktisk ingen unnskylding for ikke å bli brukt av Gud, og han har faktisk et sterkt ønske om å bruke nettopp deg!

Året etter ledet jeg også et team og jeg opplevde kanskje ett av mine vanskeligste år.

Du blir aldri glad igjen
Mot slutten av 90 tallet ledet jeg et DTS (DTS er Ungdom i Oppdrags Disippeltreningsskole) team til en tidligere Sovjet stat, og jeg hadde et veldig utfordrende team. Jeg var en ny og litt usikker leder, og jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle behandle et teammedlem som var en del eldre enn meg, og som var i opposisjon imot meg.
Jeg slet som sagt en del med frykt for avvisning, og denne situasjonen gjorde det vanskelig for meg og ta riktige beslutninger. Frykten, og de påfølgende følelsene gjorde at jeg tok noen avgjørelser som var gale, selv om de ikke var store, og jeg gjorde ingen synd så var likevel konsekvensen at til slutt var hele teamet i mot meg.
Jeg husker jeg lå i sengen min og ønsket meg langt, langt vekk. Jeg kunne høre demonen konkret hviske spottende til meg: Smil nå, smil da vell, vær glad. Jeg følte at jeg aldri ville komme meg ut av denne situasjonen, og at jeg aldri ville bli glad igjen. Men midt i dette kom Den Hellige Ånd og gav meg en overnaturlig fred. Jeg klarer ikke helt å forklare det, men det var en fred som fylte meg, og jeg opplevd Gud sa til meg: Jeg elsker deg fremdeles!
De neste ukene og påfølgende måneden var veldig tøffe, og jeg hadde fremdeles mange ganger lyst til å gi opp.

Jeg følte blant annet for å slutte med å tjene Gud på fulltid å begynne og jobbe igjen. Jeg følte tilliten til meg som DTS stab hadde blitt svekket, og det var noen ledere som foreslo at jeg heller skulle gjøre noe annet. Dette føltes heller ikke veldig godt. Men det var heldigvis en person som fremdeles hadde tro på meg, og som også hjalp meg til ikke å gi opp. Han spurte om jeg ikke ville være med i lederstaben til den neste DTSen også, og det sa jeg til slutt ja til.
Selv om jeg hadde en veldig dårlig erfaring bak meg, bestemte jeg meg for å fortsette med å være med i lederstaben for en ny DTS. Dette året ledet jeg et team til Thailand, og det var mitt første møte med shanfolket fra Myanmar som jeg i dag jobber i blant. Hadde jeg gitt opp og fulgt etter hva jeg følte den gangen, hadde jeg aldri vært her jeg er i dag.

Gud viste meg shanfolket
Jeg ønsker også å fortelle hvordan Gud viste meg shanfolket.
Dette skjedde under en bønneskolen jeg gikk på våren 1997.

En dag var det en lærer som underviste om det å be for de unådde, og hun som underviste sa at alle burde be Gud om å få en unådd folkegruppe å be og ha et hjerte for. Jeg gjorde det som ble oppfordret, og 1.mai under en lovsangsstund ba jeg til Gud: "Kan du gi meg et unådd folkeslag å be for?"
Mens jeg hadde øynene lukket, så jeg plutselig et navn. Jeg så det veldig tydelig og konkret hvordan det var stavet og skrevet.
Jeg nevnte det ikke for noen, men tenkte at jeg senere kunne undersøke om det virkelig var et unådd folkeslag. Jeg hadde aldri hørt dette navnet før. Jeg skrev ned navnet på min PC med store bokstaver.m

Omtrent en måned senere kom lederen, den gangen, for Ungdom i Oppdrag Norge, Alv Magnus, til bønneskolen. Han hadde nylig vært i Thailand, og der, fortalte han entusiastisk, hadde han kommet i kontakt med personer som kom fra et unådd folkeslag. Han snudde seg rundt og han begynte å skrive dette navnet opp på tavlen, etter hvert som det ble stavet så jeg det navnet jeg hadde sett for meg en måned før, og navnet på dette folkeslaget var: SHAN!
Dette er et folkeslag som bor i Burma/Myanmar og mange av dem er flyktninger, blant annet til Thailand. Jeg opplevde egentlig ikke et misjonskall der og da, for det jeg ba om var å få et folkeslag å be for, men etter hvert har ting utviklet seg, og i dag jobber jeg blant dem og jeg er gift med ei fra dette folkeslaget.

Fordi Thailand og Myanmar er sterkt buddhistisk er det faktisk ikke veldig lett å drive misjon der, men jeg har opplevd spennende ting blant shan flyktninger.
Det første året jeg var der ute opplevde vi at to familier ble frelst og en helbredelse.
En av dem, som var våre naboer som vi besøkte mye og som var buddhister sa en dag at han hadde en hoste som han ikke ble kvitt. Vi spurte om vi kunne be for ham. Han ville det, så vi ba. Dagen etter, da jeg var på vei til butikken, kom han syklede etter meg, og ville at jeg skulle sitte på. Han kunne ikke snakke engelsk og jeg ikke shan den gang, men jeg forsto ved tegnspråk at han ikke hostet mer, han hadde blitt helbredet. Noen dager etter tok han og hans familie, pluss en annen familie imot Jesus.
Det har vært mange omstendigheter som har prøvd å fått meg ut av det som jeg vet Gud hadde for meg, som blant annet historien over. Her følger to historier til som virkelig prøvde å få meg til å bli bitter på Gud og gi opp det Gud hadde for meg.
Den første historien var vanskelig, men det som var verst var en sykdom jeg slet med i over 10 år.

Skal vi legge ned arbeidet?

Dette skjedde to år etter at jeg på hadde flyttet ut og bosatt meg i Thailand.

Vi hadde startet en skole for fattige shanbarn, og sakte men sikkert fikk vi etablert noen husmenigheter for å nå det unådde shanfolket. Til å begynne med gikk ting ganske bra, men etter hvert opplevde vi av en eller annen grunn at det stagnerte, vi oppdaget senere noe av grunnen. En i staben vår dro til Burma (Myanmar) for å treffe sin mor, som han ikke hadde sett på over 16 år.
En morgen får vi en sjokkerende nyhet, vår stab og min gode venn, hadde plutselig dødd. Vi var alle i sjokk, og en veldig vanskelig tid begynte. Under denne tiden ble det også avslørt at to i staben vår, som begge var gifte med noen andre, hadde begått utroskap.
Etter at dette ble avslørt var det få i staben vår som ville fortsette i arbeidet vårt. Under det verste, kjørte også hun jeg jobber sammen med over hundevalpen min som jeg hadde fått av min gode venn som døde. Når jeg fikk denne nyheten var jeg rimelig frustrert og deprimert, og jeg sa til Gud: Nå er det nok! Jeg følte virkelig for å gi opp arbeidet og dra hjem til Norge. Men igjen var det noe i meg som ikke ville gi opp. Jeg visste at det var fienden som hadde stelt alt dette i stand.

Jeg tok en avgjørelse på tross av mine følelser. Jeg sa til Gud: Om jeg bare har én i staben igjen, så skal jeg fortsette arbeidet med ham. Jeg nektet å gi meg og gi opp! Vi i lederteamet på fire, sa det samme: Vi bestemte oss for ikke å gi opp!
Da vi hadde sommerferie, sa vi til staben at de måtte bestemme seg under ferien om de skulle fortsette med oss eller ikke. Da vi startet arbeidet igjen, hadde vi to som fortsatt var med oss. En uke senere fikk vi en ny i staben, og en måned senere kom et ektepar tilbake til oss.
Vi har fortsatt dette arbeidet, og vi har nådd ut til sannsynligvis flere tusen Shan siden den gang da dette hendte.

Min vei til helbredelse
Jeg ønsker å fortelle deg et vitnesbyrd fra mitt eget liv når det kommer til dette med helse og helbredelse, for Gud har hjulpet meg til å bli frisk fra kraftige og livstruende matallergier.

Sommeren 2001 begynte jeg å bli dårlig. Jeg kunne av og til ha noe astma lignende symptomer, pluss en del magesmerter, irritabel mage og ofte mye hodepine, konsentrasjonsvansker m.m. Jeg gikk til legen, og fikk noe astmamedisiner, men av dem ble jeg bare verre. Da oppdaget de at jeg hadde sopp i halsen, og jeg fikk soppmedisin mot dette. Men etter sopp-kuren ble ikke ting bedre, men de ble etter hvert bare enda verre.

Jeg ble sendt til mange forskjellige doktorer og de gav meg mange forskjellige medisiner, men alt hva jeg prøvde på gjorde meg bare verre.
Jeg var til slutt veldig lei og fryktsom, for til tross for mange prøver fant ikke legene noe galt med meg.
Legene trodde heller ikke helt på meg at jeg var sjuk, men jeg var skikkelig sjuk.

Etter omtrent seks måneder kom jeg over noen som hadde hatt noe lignende, og de sa at det kanskje var noe som het candida-allergi, en slags soppinfeksjon. Og denne candidaen førte til at jeg hadde mange matallergier.
Da jeg kom tilbake til Norge, dro jeg på en alternativ klinikk i Oslo, som sa de kunne hjelpe meg til å bli frisk. Jeg tok noen dyre timer, og fikk beskjed om å gå på en to måneders streng diett der jeg ikke skulle spise blant annet: Sukker, mel, gjær, sopp, brød, melkeprodukter m.m. Pluss at jeg måtte ta en del dyre naturmedisiner. Jeg gjorde dette i over tre måneder, men ble ikke bedre.

Etter seks måneder kom jeg over en artikkel på nettet om amalgam fyllinger, og pga kvikksølvet som dette utgav, kunne man få candida-allergi. Jeg hadde ganske mange amalgam fyllinger, så jeg tenkte at det må være løsningen.
De på den alternative klinikken trodde ikke helt på det, så jeg fant en ny alternativ lege som gjorde det. Og jeg begynte på en smertefull og dyr prosess med å fjerne all amalgam i tennene mine. Det tok over ett år, og kostet meg rundt 20-30 000 kroner. All venting, og at ingen ting ble bedre gjorde at jeg ofte var deprimert og frustrert.

Da jeg var ferdig med dette, måtte jeg gå igjennom noen dyre kurer som skulle rense kroppen min for kvikksølv og andre ting. Og etter dette begynte jeg igjen på en to måneders streng diet og kur for å bli frisk, men etter tre måneder var jeg fremdeles like ille.
Jeg begynte å spise mindre og mindre utvalg av mat, og jeg reagerte allergisk på mer og mer. Jeg begynte å bli rimelig frustrert, og da jeg kom til den alternative doktoren, skjønte han ikke hvorfor jeg ble dårligere.
Men da sa han at han hadde fått en ny naturmedisin som hadde hjulpet andre med min sykdom. Jeg prøvde denne medisinen, men etter to dager ble jeg så dårlig at jeg måtte stoppe. Jeg fikk veldig store pustevansker, pluss hodepine, svimmelhet m.m. Det verste var nok at jeg hadde veldig vanskelig med å puste inn. Etter som dagen gikk og jeg ikke ble bedre, begynte jeg å få panikk. Jeg ringte doktoren, men han kunne ikke hjelpe meg, og han skjønte ingen ting.
Jeg kunne heller ikke gå til noen vanlig lege, for de hadde også gitt meg opp.

Da kom jeg over en annen alternativ lege, som var enda mer alternativ enn den forrige. Kontoret hans var tydelig preget av østlig religion og filosofi, men jeg var så desperat at jeg var villig til å prøvde hva som helst for å bli frisk. Han hadde selvfølgelig noen nye kurer for meg, og jeg fikk ett svakt nytt håp. De hjalp litt til å begynne med, men så ble det verre igjen, og etter noen måneder og noen tusen kroner senere ristet igjen denne doktoren på hode, og han visste heller ikke hva han skulle gjøre med meg.

Nå var jeg virkelig deprimert og fryktsom, alt jeg hadde prøvd på av doktorer var mislykket. Jeg merket at min tro på Gud hadde blitt svakere også, for hvor var han i alt dette? Jeg hadde ropt ut til ham i min frustrasjon, men det føltes ikke som han hadde hørt meg. Det var også noen som sa til meg at det kanskje var Gud som ville at jeg skulle være sjuk, kanskje han hadde en skjult mening med det. Dette hjalp meg så absolutt ikke, og dette fikk meg ikke akkurat til å søke Gud mer, eller føle meg bedre. Men allikevel gav jeg ikke opp Gud, jeg visste dypt i mitt hjerte at Gud var god og at han ikke hadde forlatt meg.

For det meste lå jeg bare våken i sengen, for å gå gjorde det vanskelig for meg å puste. Nettene var ofte verst, jeg kunne våkne opp midt på natta av at jeg ikke fikk puste, og gispet etter pusten. Noen ganger var jeg i halv søvne, og jeg følte jeg ikke fikk puste ordentlig, men jeg klarte heller ikke å snu meg og våkne skikkelig opp. Dette var mildt sagt et mareritt. Mange ganger ønsket jeg bare å slutte å puste og komme meg til himmelen.

Jeg kom over noen bøker om helbredelse og begynte å lese litt i dem, og de hjalp meg litt til å få nytt håp. Jeg prøvde å komme meg på flere helbredelsesmøter. Det var et slit og komme seg dit, og det var like skuffende hver gang, for jeg følte ikke at noe hadde skjedd.
Jeg visste Gud hadde kalt meg til Thailand, så jeg tenkte: Kanskje Gud vil sjekke min lydighet, og at han vil helbrede meg når jeg drar til Thailand. Dette var nok ikke den eneste grunnen til at jeg dro, for jeg orket heller ikke tanken på og bare ligge i en seng i Norge resten av livet og ikke gjøre noe, jeg visste også at Gud hadde kalt meg ut dit.

Så november 2003 dro jeg ut til Thailand, men jeg ble ikke bedre. Jeg lå i en seng de meste av dagene der også, og etter en måned tenkte jeg at hvis jeg bare fastet og spiser kun ris for en uke eller to, og så prøver på en medisin jeg hadde tatt med meg, da kan jeg kanskje bli frisk. Jeg prøvde dette, men da jeg skulle begynne å spise kjøtt igjen, reagerte jeg kraftig på dette og fikk igjen store pustevansker. Nå innehold min diett av noen få grønne grønnsaker og ris. Min vekt var nede i rundt 50 kilo, og tre år før veide jeg nesten 90 kilo.
Om jeg ikke hadde vært deprimert før, så var jeg deprimert nå. Jeg følte ingen kunne hjelpe meg, selv ikke Gud. Jeg har slitt en del med avvisning i livet mitt, og nå følte jeg meg avvist av Gud også. Jeg hadde gjort alt jeg kunne, prøvd alle leger, brukt opp alle penger jeg hadde og til og med gitt meg selv helt til Gud, men ingen ting hjalp. Jeg sa til Gud: «Ta mitt liv, jeg vil ikke leve mer!». Det var dette jeg følte, men dypt nede i meg var det noe som ikke ville gi seg, jeg har alltid vært en person som ikke ønsker å gi seg, og jeg visste at Gud ikke hadde forlatt meg, selv om det var det jeg kanskje følte. Det var en som ba for meg, og jeg ble litt bedre. Jeg kom meg hjem til Norge etter fem måneder i Thailand og høsten 2004 dro jeg til ett bønnesenter i USA for å søke Gud.

Et gjennombrudd
Jeg fikk et gjennombrudd på dette bønnesenteret, men ikke på den måten som jeg trodde.

Jeg husker jeg våknet en morgen og jeg var veldig dårlig. Jeg hadde pusteproblemer, hodepine, magesmerter også videre, og jeg sa til Gud: ”Gud! Du må tale til meg i dag!”  Jeg var desperat etter noe som kunne gi meg en oppmuntring. Jeg hadde meldt meg på en tjeneste der noe skulle be og profetere over meg, og jeg håpet på at noe ville skje denne dagen.

Da den første personen skulle profetere over meg, sa han: ”Du har et stort hjerte for Israel og det Jødiske folk.” Jeg kjente hvordan mitt håp om at Gud ville tale til meg ble knust. Skuffet tenkte jeg: ”Gud vil nok ikke tale til meg i dag”. Det var ikke akkurat hva jeg ønsket å høre.

Da jeg kom ut satte jeg meg ned og klagde min sak for Gud og sa: ”Israel! Hvorfor kunne du ikke heller sagt noe slik: ”Jeg ser at du går og har gått igjennom en veldig tøff tid, men i dag vil jeg fri deg ut. Din legedom vil komme snart” Og gitt meg Jes 53 eller noe slikt. 
Da følte jeg Gud sa til meg: ”Husker du hva jeg viste deg for to dager siden?” Jeg hadde da vært på et seminar der ei jente hadde fått et skriftsted som var til noen av oss som var syke, og jeg følte at det som hun hadde sagt var til meg. Det hun fikk var historien om Na’aman i andre Kongebok 5. Na’aman var den syriske kongens hærfører, og han var spedalsk. Na’aman får høre om profeten Elisa, og kommer til huset hans. Na’aman hadde store forventinger og planer om hvordan profeten skulle helberede ham, men da de kommer til huset til Elisa, kommer han ikke engang ut og møter denne hærføreren, men han sender ut tjeneren sin med en beskjed om at han skulle dyppe seg sju ganger i Jordan. Na’aman blir fornærmet og sier:
2Kong 5:11-12


Jeg tenkte at han ville komme ut til meg og stå fram og påkalle Herrens, sin Guds navn og føre hånden fram og tilbake over det syke stedet, og ta bort spedalskheten.
 Er ikke elvene ved Damaskus, Abana og Parpar, bedre enn alle Israels vann! Kunne jeg ikke bade meg i dem og bli ren? Og han vendte om og drog bort i vrede.

Han hadde heldigvis en tjener som var litt mer vis og fikk overtalt ham.


2Kong 5:13


Dersom profeten hadde bedt deg gjøre noe vanskelig, ville du da ikke ha gjort det? Hvor meget mer når han bare sier til deg: Bad deg, så skal du bli ren!

Jeg skjønte at jeg hadde gjort som Na’aman, og diktert Gud hvordan han skulle gjøre det. Jeg hadde også blitt fornærmet på Gud fordi han ikke hadde gjort det på min måte. Jeg så også at begge disse tingene var noe jeg hadde en tendens til å gjøre, og jeg omvendte meg fra dette.
Da jeg skulle gå hjem til der jeg bodde, kom jeg forbi bok-kiosken som bønnesenteret har. Jeg tenkte at jeg alltids kunne stikke innom der å se om de hadde noen interessante bøker.

Jeg fant et par bøker, og en av dem virket veldig interessante. Jeg satt meg ned i hagen der jeg bodde, og begynte å lese denne boken. Hun som skrev den hadde virkelig gått igjennom mye. Hun slet blant annet med allergier som ingen leger fant ut av. Hun var allergisk mot alt. Til og med ting i miljøet som lukt av parfyme, tepper, maling etc. På det verste bodde hun i bilen. Hun hadde prøvd absolutt alt, men ingen ting hadde hjulpet henne. Sykdommen ble av legene erklært som kronisk og uhelbredelig. Da jeg leste det kjente jeg meg veldig mye igjen, men dette var ti ganger verre. Hun slet med dette i nesten 20 år før hun fant løsningen og ble frisk.
Jeg fant også ut etter hvert at denne kvinnen faktisk var medlem av det bønnesenteret jeg var på. Så senere fikk jeg en oppmuntrende samtale med henne.
Gud gav meg svaret på hvordan bli frisk ved å lese denne boken. Jeg skjønte at følelsene mine var årsaken til sykdommen, og at spesielt frykt for avvisning var hovedårsaken.
Jeg var ikke helt klar over det da, men min frykt for avvisning var ikke bare ovenfor andre mennesker, men også ovenfor Gud. Jeg var redd for at jeg ikke klarte å leve opp til den standarden Gud hadde for meg, til å leve et hellig liv.
Jeg var fremdeles veldig lovisk programmert, selv om jeg ikke helt så det selv. Så selv om Gud gav meg nøkkelen der i USA, tok det meg mange år å se hvor lovisk programmert jeg var

Jeg husket jeg leste noen bøker om blokkeringer til helbredelser og jeg følte jeg skårte ganske bra på det meste, men ikke alle. Og ikke alle hjalp meg noe særlig heller. Jeg reagerte spesielt litt på at de sa at hvis jeg ikke gav tienden og velsignet og ba for Israel så ville ikke helbredelsen skje. 
Noen sa også at vi måtte bekjenne alle våre synder både før og etter vi ble kristen for at Gud kunne helbrede, og vi måtte passe på at vi ikke falt inn i noen synder. Nå sa de ikke dette helt dirkete på denne måten, men ofte var det dette hva de indirekte sa, eller det var kanskje også slik jeg leste det, uten at de som skrev det nødvendigvis mente det akkurat slik.

Denne tankegangen ledet meg faktisk inn i en frykt, for hva om jeg hadde glemt å bekjenne en synd jeg gjorde for 20 år siden eller om jeg ikke hadde gitt tienden på øret, eller jeg glemte å be for Israel, ville da Gud holde tilbake sin helbredelse? 


Det endelige gjennombrudd for min helbredelse
Jeg husker jeg kom tilbake fra en tur i USA hvor jeg hadde vært på seminarer om hellighet og helbredelse, men jeg hadde fremdeles ikke blitt helbredet og jeg søkte etter ting som kunne blokker den, som for eksempel synder jeg hadde begått. 
Jeg hadde gjort det ganske bra for en stund når det kom til synder, jeg hadde ikke falt i noen av de «store» (jeg tror jeg levde ganske rettferdig egentlig, men jeg hadde noen store i mine øyne allikevel), men så kom jeg på at jeg hadde kjøpt noen DVDer som ikke var ekte da jeg var i Thailand, og jeg tenkte: Dette må være det!

Så jeg lagde et bål, bekjente min synd og brente alle DVDene, og jeg tenkte: Nå vil Gud helbrede meg! Men ingen ting skjedde, og jeg følte hele tiden at det var noe mer jeg måtte gjøre eller bekjenne.  
Jeg strevde og strevde for å gjøre meg verd for helbredelsen, men ingen ting så ut til å være bra nok. Det var alltid noe mer jeg måtte gjøre for å gjøre meg fortjent til å bli helbredet. Jeg så ikke at jeg selv hadde lagt meg under loven igjen.

Dette pågikk i noen år inntil jeg en dag satt frustrert på et hotellrom i Chiang Mai i Thailand og ropte ut til Gud: Hva mer må JEG GJØRE! 
Da hørte jeg Jesus sin stille og milde stemme: Bare vit at jeg elsker deg Tore! 
Den setningen har snudd alt på hode for meg, og den er en av mine aller største åpenbaringer!  Det tok litt tid før den gikk opp for meg, for jeg var så programmet til å tenke lovisk, men den har satt meg fri! 
Dette er det eneste sannhet du trenger å høre også: Bare vit at jeg (Gud) elsker deg! 
Denne sannheten er det som vil helbrede deg også, når du får latt den synke ned i ditt hjerte! 
Den vil også sette deg fri fra ditt selvstrev og din frustrasjon av og aldri nå opp. 

Det å vite at Gud elsker oss ubetinget vil gjøre at vi ser vår verdi, for hvorfor elske noe som ikke har noe verdi. Vi er verdifulle, det er derfor Gud elsker oss.
Dette er det viktigste av alt: Bare vit at Gud elsker deg! Det gjør deg betydningsfull og effektiv for Gud også.


Mitt neste kapittel
Jeg ser frem imot mitt neste kapittel i livet mitt også.
Jeg har hatt en drøm og en bønn på mitt hjerte i over 26 år, og det er faktisk å finne en å dele livet med.
Ikke det at jeg aldri har prøvd, men har opplevd en del avvisning på dette området. I de senere årene har det vært personer interessert i meg også, men det har aldri klaffet helt.
Det hadde nok også en del med å gjøre at jeg er misjonær.
Men i 2015 klaffet det, og dette er en lang historie i seg selv, som jeg gjerne vil dele med deg en dag.

Mens jeg skriver dette har jeg vært gift i 5 måneder. Jeg er gift med en Shan kvinne, og vi har begge et stort ønske om nå shanfolket med de gode nyhetene!
Fortsettelse følger..... :-)

 

Visjonen bak denne siden

1. Oppmuntre deg til å vokse i kristenlivet og en dypere forståelse av hvem Gud er og hans kjærlighet!
2. Hjelpe deg til å stå imot vår fiende, djevelen, slik at du kan få oppleve å leve et seirende kristenliv! Jak 4:7
3. Inspirere deg til å undervise andre!
4. Utruste og inspirere deg slik at du kan gå ut og fortelle andre om de gode nyhetene!